Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Moses Sumney – Øya 2018

Hyperelegant antiromantikk

Moses Sumney rotet seg nesten bort i elektronikken, men fortryllet likevel Hagen med sin vakre kynisme.

KONSERT: Enten du hørte ham for første gang på Solange-albumet «A Seat at the Table», under Issas selvransakende øyeblikk på HBO-serien «Insecure» eller utgivelser som debut-EPen «Mid-City Island» eller fjorårets flotte «Aromanticism», skal det mye til for å ikke la seg fange av Moses Sumneys antiromantiske poesi og sårbare uttrykk.

Moses Sumney

4 1 6
Hvor:

Øyafestivalen, Hagen

Tilskuere:

Rundt 1500

«Hyperelegant antiromantikk»
Se alle anmeldelser

Kledd like svart som hans kjærlighetssløse kynisme, åpner 28-åringen fra California sin første norgesgig med gitaren på magen og «Don’t Bother Calling» – det nydelige åpningssporet fra nevnte «Aromanticism».

Eksestensielle spørsmål matchet av vuggende og hyperdeilige harmonier kler Oslo-sola godt, før «Indulge Me» både skrur opp energien og vender tilbake til Sumneys hypersårbare toner.

«I don't trouble nobody / Nobody troubles my body after / All my old others have found lovers.»

Uffameg :(

Det skal en egen type fokus til for å henfalle 100% til hans ømfintlige univers blant solstråler og pratende Øya/publikummere (gå heller og snakk på en støyete rocke-konsert da?), men som en mytisk figur der oppe på scenen tilhører den halvfulle gressflekken likevel Sumney.

Når han legger fra seg gitaren på «Quarrel», løsner han også mer opp. Gleder sitt publikum med låtas lekne skalaer, og minner dem om at de kan «move if you want».

Her er han også på sitt mest Bilal-aktige, og hviser fram spekteret fra dyp bass til sin uanstrengte falsett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«This song is about kissing,» forteller Sumney innledningsvis før den fortryllende «Make Out In My Car», som begynner en live-sampling som både kommer til å fascinere og forstyrre.

«Rank & File» fra morgendagens EP-slipp, «Black in Deep Red, 2014» skrur tempo og stemning opp. En konfronterende og aggressiv protestlåt om politivold og diskriminering, hvor hovedpersonen benytter seg av publikum og egen klapp, pust og vokal for å skape en intrikat live-opplevelse.

Liggende rett ut på scenegulvet etter utblåsningen, hadde han fortjent kraften til det stemningsskapende kveldsmørket. Likevel er det noe med denne ettermiddagssola som kler showet godt.

Det er noe ironisk over at settets mest kjærlighetsfylte sang – Bjørk-coveren «Come to Me» – ikke er hans egen. Den blir også det mest langdrøye innslaget, uten at det ser ut til å plage den avslappende gressplenen nevneverdig.

Også på «Lonely World» tar han i bruk sample-maskinen, og forsvinner litt i elektronikken gjennom den konstante leken med live-innspilte elementer. Det etterlengtede take-offet mot slutten av låta gir da også stor respons fra et utålmodig publikum, som åpenbart har lyst til å bidra og få kontakt – ikke bare se hovedpersonen selv fokusere på knapper.

Med «Doomed» dirigerer han fokuset tilbake igjen over rolige, vakre strykere i en intro som får Hagens mange kjærestepar til å klynge seg enda nærmere hverandre.

«Feel free to sing along» oppfordres det så før «Plastic» får lov til å runde av seansen. Det skulle da også bare mangle at han avslutter der. I det såre og delikate foran et – om ikke hav – men i alle fall en liten innsjø av smil og kjærlighet.

Live-published photos and videos via Shootitlive