EKTESKAP: Kvinner må senke kravene til en partner, se seg i speilet og kanskje være stolt av å være brødvinner, skriver Runar Døving
Foto:  Gorm Kallestad  / SCANPIX
EKTESKAP: Kvinner må senke kravene til en partner, se seg i speilet og kanskje være stolt av å være brødvinner, skriver Runar Døving Foto: Gorm Kallestad / SCANPIXVis mer

Hypergamiets problem

Når kvinner har blitt sterkere og mer utdannet enn menn, men fortsatt har krav om at en mann skal være høyere, sterkere og rikere, blir den norske mannen funnet for liten.

Debattinnlegg

Hypergami er en antropologisk betegnelse på at kvinner gifter seg oppover i status. Betegnelsen brukes oftest om kvinner med lavere rang i strenge lagdelte samfunn som gifter seg med eldre menn fra høyre sosiale lag. Fenomenet er vanlig i alle store jordbrukssamfunn, historisk og etnografisk. Men fenomenet er ikke borte i det romantiske kjærlighetsekteskapet til tross for at kjærlighet og samliv ideologisk bør være basert på likhet.

Evolusjonspsykologisk forklares fenomenet med reproduksjon, kvinnen har lang graviditet, mens menn kan få barn lengre, altså søker mannen yngre kvinner, mens kvinner søker trygghet med sterkere og mektigere menn. Kulturelt sett kan det ha et utspring i patriarkatet og mannens posisjon i jordbrukssamfunn, der fysisk styrke er enda mer underordnet sosiale egenskaper og makt, og der jord må fordeles juridisk. At det finnes kulturelle krav om at kvinnen søker en mann som har høyere sosial status enn hun selv, er uansett empirisk påfallende. I Norge har det alltid vært slik.

Kjærlighetsekteskapet gjør at vi ikke liker å studere våre tilbøyeligheter til trygghet og ressurser, verken de psykologiske, kulturelle, biologiske eller sosiologiske. Det er ikke sosialt akseptert å finne en partner strategisk, selv om alle vet at enkleste vei til velstand er å gifte seg rik. Det er heller ikke helt greit å si at man giftet meg oppover. Begrepet «godt gifte» er utdatert, til fordel for individuelle handlinger og magi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det første en antropolog på feltarbeid spør om er: «Hvem er det dere gifter dere med?» I Norge blir ikke dette spørsmålet forstått. Det er ikke et «vi» som gifter oss, men et «jeg». Studier av hvem som gifter seg med hvem på et aggregert nivå viser imidlertid påfallende mønstre som tilsier at forestillingen om det unike valget er overvurdert. «Krake søker make» og «like barn leker best». Nabo eller kusine er for nære. Andre kulturer er for fjernt. De ville er sexy, men ikke egnet for ekteskap.

Men partnerne skal ikke være helt like. Statistisk og kulturelt er hypergamiet en sammenheng som er av svært viktig betydning. Det vil i Norge si at de fleste kvinner søker en mann som er bedre utdannet, noe eldre og fysisk sett høyere. Kvinner i alle sosiale lag synes å ønske en mann de kan se opp til. Når man ser på fenomenet med genererte statistiske briller er det ingen tvil.

Konsekvensen av hypergamiet i et likestilt samfunn er ganske store. I og med at det er kvinner som velger (å få barn), og skilsmisse sosialt legalisert, fører det til at om lag 90 prosent av alle kvinner får barn, og snart bare tre fjerdedeler av alle menn. Dette er en påfallende endring i en klar retning. Det blir menn med lav utdannelse på bygdene, og høye kvinner med høy utdannelse som vil ha vanskeligere for å finne en partner.

Ideologisk er dette problematisk, da de fleste vil svare med at kjærlighet og likeverdsprinsippet; at det er ikke så farlig hvor høy mannen er, at innsiden er viktigere utsiden, at man blir ikke lykkelig av penger, og andre fraser. Samtidig vil kvinner si at «en liten mann får meg til å virke så stor». De vil forklare økonomi med at de vil ha ordnede forhold.

For en mann er det da en fordel å være symmetrisk (pen) og høy, sosial intelligent, ha humor og mange venner. I tillegg ressurser som høy utdannelse, god økonomi og makt. Mannen synes enklere i sine preferanser. Han vil ha et pent smil, sosialt fleksibel, kvinnelige former (timeglass) - og ungdommelighet. Men kravene blir desto hardere for en kvinne. Ung og pen er egenskaper det er vanskeligere å erverve eller kompensere for.

Demografisk og kulturelt har det skjedd store endringer de siste 50 årene. Kvinner har blitt betydelig sterkere, flinkere, med langt høyere selvstendighet og utdannelse. Svært mange høystatusyrker som prester, leger og advokater besittes nå mer og mer av kvinner. Jenter får over en halv karakter bedre på ungdomsskolen, hvilket allerede har fått tydelige konsekvenser for kjønnsfordelingen på høyere utdannelsesinstitusjoner.

Når da kvinnen ønsker en krysning av George Clooney, Magnus Carlsen, Ylvis og Jens Stoltenberg, vil det være få i denne kategorien. Seriemonogamiet gjør alfahannen svært attraktiv. Og det er den veien det går, flere høystatusmenn får flere barn med forskjellige (yngre) kvinner. (Likevel er det kvinner som i størst grad initierer skilsmissene).

For menn er det på mange måter lettere å finne en partner, fordi tilgangen til kvinner med mindre ressurser er enorm. Man kan rette blikket mot Øst-Europa, Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. Det har lenge blitt ansett som snuskete, men det er det nødvendigvis ingen grunn til.

For kvinnen er bare en ting å gjøre: Senke kravene, se seg i speilet og kanskje være stolt av å være brødvinner. Et alternativ er å søke det arrangerte ekteskapet der utseende er underordnet relativ egnethet. Et arrangert ekteskap vil lete etter et godt gifte i betydningen gode relasjoner, ikke etter mønster fra Hollywood eller utgåtte kulturelle mønstre.