GLANS Kulturministeren soler seg i glansen fra en forfatter som «på en fin måte» skildrer norsk samtid. Foto: Berit Roald / Scanpix
GLANS Kulturministeren soler seg i glansen fra en forfatter som «på en fin måte» skildrer norsk samtid. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Hypnose og abdikasjon

For mye gass i grotten?

En yngre kritiker bemerket for noen år siden at det oppstår et pussig fenomen hver gang det utkommer en ny Solstadroman. Det er som om det sprer seg en bedøvende, hypnotisk gass som får kritikerkorpset til å lalle samstemt bejublende, uten distanse eller dybde.

Alle sier det er så bra, men hva som er så bra, er ikke godt å si.

Denne ytre jubelen stiger stadig og har nå nådd et øredøvende crescendo, med offentlighetens samstemmende overrekkelse av heder. Det skal visstnok ha foregått intense forhandlinger for å få Solstad til å flytte inn i æresboligen i Slottsparken, men han skal ha avslått fordi den ligger for nær tempelet for hans kult - Litteraturhuset i Oslo. Da kulturdepartementet ikke fant egnet tomt å flytte grotten til, ble kompromisset å hylle forfatteren med æresgasje.

Andre representanter for det offentlige Norge har brutt sedvanen med ikke å tildele geografiske navn til levende personer, og har utropt et hjørne av Sandefjord til Solstad-plassen. Vi får håpe dette ikke er et ondt varsel, en dødsdom. Kanskje de uansett skulle sikret seg og kalt den 25. september-plassen. Det ville jo passe godt i JA-byen Sandefjord.  

Det apoteosiske driv   Å opphøye noen til en sfære over andre mennesker, har lange tradisjoner. Fra tidlige tider har folk blitt gjort til guder, gjennom såkalt apoteose. Babylonske, egyptiske og romerske herskere ble til guder allerede i egen levetid, og kulten av makt var dermed sikret. Ferskere eksempler på slike apoteoser finner vi i pavekirkens saligkåringer, nå nylig i forbindelse med pave Wojtyla, men også i popkulturens dyrking av idoler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Idolene trenger fans for å stige opp. Fan-kulturen er en egen form for ukritisk opphøyelse av de mest perifere detaljer hos det utvalgte objektet for dyrkelsen. Det er autografjakt, stalking, utklippsbøker, klenodier, relikvier. Fansen legger seg i kø i dagevis og tevler om hvem som kan skryte opp idolet mest. Det går i inflaterende adjektiver snarere enn innsikt og analyse.

Det apoteosiske driv binder fansen sammen i håp om å dele en avglans fra idolet, men kanskje mest av alt i felles selvfornedring.

I den pågående Solstad-jubelen har fandom tatt overhånd. Veteraner fra tekstorientert litteraturkritikk har abdisert fra teoriene, konvertert til prelater i kulten og anrettet fan-utstilling i Nasjonalbiblioteket. Kulturfigurer stiller opp i enqueter og sier ting som: «Jeg har erkjent at Dag Solstad faktisk er nøyaktig så god. Og enda litt bedre.» Best var kanskje kuturministeren som fortalte oss at Solstad «på en fin måte har skildret norsk samtid over flere år».  

Tryllefløyten Jeg vet ikke helt hvorfor rottefangeren i Hameln dukker opp i hodet når jeg tenker på Solstads sosiale posisjon. Legenden om rottefangeren forteller om en dyktig fagmann som visste å lokke med seg rotter til deres undergang. Hameln var invadert av rotter, og ingen visste hva man skulle gjøre. Så dukket fagmannen opp og spilte på sin magiske fløyte. Rottene lot seg fortrylle og  fulgte etter ham ut i elven Weser der de alle druknet.

Men byens borgere viste ikke rottefangeren noen takknemlighet. De betalte ham ikke, og han forlot byen rasende. Noen dager etter vendte han tilbake, og mens byborgerskapet var i kirken, spilte han igjen på fløyten og lokket denne gangen med seg barna i byen.

Han førte dem inn i en grotte der de alle ble borte. 

Jeg vet ikke om Solstad spiller fløyte eller noe annet instrument, men særlig mange rotter har han vel ikke fanget i løpet av sitt virke. Derimot har han i flere perioder vært rasende over manglende anerkjennelse av sitt talent, og han har muligens klart å lokke med seg en og annen liten Eyolf inn i sin egen grotte. Og kanskje det bare er i grotter det er mulig å virkeliggjøre en apoteose - gass eller ikke.

Autoapoteose - selvopphøyelse til guddommelighet - kan bli litt stusselig i lengden, om enn det er en utbredt syssel blant kunstnere. Viktig i det spillet er å insistere på kunstnerskapets metafysiske, transcendente karakter. Snakker du om gud og sånt, blir du liksom litt gud selv, uansett hvor forfjamset du blir av en slik erkjennelse.

For fansen er det rent gull, uansett.