Hypnotisk kammerkunst

Den amerikanske gitaristen John Abercrombie er mindre profilert enn kolleger/navnebrødre som McLaughlin og Scofield. Det er det ingen musikalsk grunn til.

Abercrombie sto for en av 1999s fineste jazz-CD-er med «Open Land». Fra den er bare den mild sagt vidtfavnende fiolinisten Mark Feldman med på «Cat'n'Mouse», men bassist Marc Johnson og trommeslager Joey Baron er fullt på høyden som bidragsytere til Abercrombies nye, strålende klangeventyr. Begge har dessuten spilt med ham ved tidligere anledninger, og kjenner sjefens stil.

Jeg vet knapt om noen musikk som stritter hardere imot ordenes begrensninger enn Abercrombies.

Å si at han henter elementer fra rock, moderne jazz og samtidsmusikk er saktens riktig, men omtrent like lite dekkende som å si at «The Beatles lagde popmusikk» og tro at det beskriver detaljene, de skiftende uttrykkene, klangene og linjene, rytmene og - hos Abercrombie - den pustende roen som alltid er til stede, selv når soliene er som heitest. La bare påstanden være at dette er kammerkunst på drømmenivå, en vidåpen, musikalsk konversasjon ulik nesten alt annet, og hypnotisk medrivende når du først lar den få tak.