FILM: «Kan De fatte og begripe hvor de har sin råskap fra», spurte Jens Bjørneboe retorisk i diktet «Om ungdommens råskap». For hovedpersonene i «Close» blir overgangen til ungdomsskolen et hardt møte med medelevenes og samfunnets forventninger.
«Close»
Drama
«Lavmælt undersøkende framfor bombastisk sentimental om sorg, savn og skyld.»
Leo og Remi har vært venner hele livet, forholdet er så nært at de bor vekselvis hos hverandres familier og deler gjerne seng. Når klassekameratene antyder at de er et par, skapes det en kløft mellom dem: Kvikke Leo søker seg til et større fellesskap, og skyver den mer innadvendte Remi forsiktig fra seg. Når en tragedie forandrer hele tilværelsen, må rollefigurene hanskes med sorg, savn og skyldfølelse – komplekse omstendigheter en trettenåring ikke lett kan sette ord på.
Oscar-kandidat
Belgiske Lukas Dhont var bare 27 år da debutfilmen «Girl» – om en transkjønnet tenårings drøm om å bli ballerina – ble vist i Cannes i 2018. I år konkurrerte «Close» i hovedprogrammet og ble premiert med juryprisen. Filmen er Belgias Oscar-kandidat og allerede en prisvinnende festivalsuksess.
Dhont har basert handlingen på egen oppvekst og på forskning om unge gutters vennskap: På barneskolen er bestekameraten den viktigste personen i livet, men i tenåra bli slike symbioser sett på som feminint. Måten denne ømheten rakkes ned på, er et hardt og rått trekk ved samfunnet – guttene i filmen må forholde seg til andres homofobi ved å forandre seg.
Eller kanskje forandringen handler om å frigjøre seg fra barndommen og et begrensende vennskap? Det nye, mer aggressive fellesskapet Leo opplever på ishockeylaget er skildret uten fordømmelse.
Hypnotisk
Det mesterlige ved «Close» ligger nettopp i denne empatien med hovedpersonene og omgivelsene deres. Familien, lærere, klassekameratene; alle framstår som fine mennesker, så forståelsesfulle de bare makter – innenfor gjeldende normer. Ved å være lavmælt undersøkende framfor bombastisk og sentimental, holder filmen på fascinasjonen – på en tilnærmet hypnotisk måte. Den avgjørende tragedien er fortalt på realistisk-hjerteskjærende vis, uten å gjøre krav på å sjokkere eller overraske.
Historien er både kompleks og likefram, den konsentrerer seg om tematikken og hovedpersonen, uten sideplott eller andre forstyrrelser, ikke et eneste sekund føles overflødig.
Å fytti hælvete
En råere verden
En slik tilnærming er mulig fordi vi opplever verden slik Leo opplever den, fra hans øyehøyde. Og «Close» ville vært en helt annen film uten det eventyrlige nærværet til skuespiller Eden Dambrine. Glad optimisme, undertrykt fortvilelse, forsiktig håp, prøvende sosialisering – et utall nyanser kan leses i Dambrines ansikt og kroppsspråk.
Kombinasjonen av finesse og følsomhet sender av og til tankene til vår egen Cannes-gjenganger Joachim Trier.
Filmen er altså enda rikere enn tittelens dobbeltbetydning – nærhet og avslutning – bærer bud om. Den drivende kraften er det uformulerte behovet for forsoning, å kunne gå videre i livet, men «Close» rommer mye mer. Som refleksjoner om hvordan vi behandler andre, hvordan vi aldri helt kan vite hva som foregår inne i dem. Og det tragisk-uunngåelige med å forlate barndommen til fordel for en råere, kaldere og mindre forståelsesfull verden.
Endelig! En fantastisk julefilm!
Få siste nytt!
Last ned APPEN her!
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
