ÅSTEDET: 91 uskyldige ble drept i et tysk bombeangrep ved Kunduz-elven i Afghanistan 4. september i fjor. Krisen det medførte gjør at tyske myndigheter snakker åpent om krigen de deltar i. Nå må norske myndigheter vise en tilsvarende åpenhet, mener kronikkforfatteren. Foto: EPA
ÅSTEDET: 91 uskyldige ble drept i et tysk bombeangrep ved Kunduz-elven i Afghanistan 4. september i fjor. Krisen det medførte gjør at tyske myndigheter snakker åpent om krigen de deltar i. Nå må norske myndigheter vise en tilsvarende åpenhet, mener kronikkforfatteren. Foto: EPAVis mer

Hysj, krigen er her

AFGHANISTAN: Neddyssingen av krigsaspektene ved operasjonen kan ende i politisk skandale i Norge. Det viste seg i Tyskland i fjor høst, og viser seg i Danmark nå.

||| «KUNDUZ-AFFÆREN» gir mange tyskere skamfølelse på linje med 2. verdenskrig. 4. september i fjor ble 91 mer eller mindre uskyldige afghanere drept etter angrepsordre fra den tyske obersten Georg Klein. De fleste var sivile, eller hadde forsvinnende små roller i Taliban.

OBERST KLEIN beordret bombing av to tankbiler som et Taliban-nettverk hadde kapret og kjørt fast ved Kunduzelven. Innbyggerne i landsbyen Omar Khel fikk tips fra Taliban om lett tilgjengelig bensin. Landbyens innbyggere tappet bensin i ca syv timer uten at de tyske troppene varslet om et angrep. Om natta, ca halv ett, fløy et B-52 bombefly høyt over området. Flere talibanere ante faren og dro. Klokken 01.36 fløy to amerikanske bombefly over elven og spurte tyskerne om de skulle varsle menneskene ved tankbilen. Klein svarte nei. Klokken 01.49 ble bombene sluppet.

Oberst Klein hevder han fryktet at tankbilene og bensinen ville bli brukt i angrep mot tyske styrker. Responsen til daværende forsvarsminister Franz Josef Jung var å dysse saken ned. Antallet sivile drepte ble først forsøkt dekket over. Deretter ble det argumentert med at sikkerheten for tyske styrker var viktigst. Men bombingen fikk konsekvenser. Først militært i NATO, deretter politisk i Tyskland.

USA UNDER OBAMA har lansert en ny strategi i Afghanistan. General Stanley McChrystal er Afghanistan-operasjonens strategiske hjerne. Etter Kunduz-angrepet sørget han for å degradere de amerikanske pilotene som slapp bombene. McChrystal har også kritisert oberst Klein for ikke å hente forhåndsgodkjenning av bombeangrepet. Reglene er at NATO-bomber bare skal brukes ved akutt fare for menneskeliv, og uten fare for sivile tap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den nye ISAF-strategien går blant annet ut på å tåle større risiko for tap av egne menneskeliv. Ved å kjempe skulder mot skulder sammen med afghanere i den afghanske hæren skal ISAF-soldatene vinne afghanernes tillit.
Norsk og tysk operasjonsinnsats og hjemmlige offentlighet var ganske lik frem til Kunduz-affæren. Begge landene bidro til ISAF under forutsetning om å ikke være med på harde kamper i sør. Det skulle bare drives freds- og utviklingssikring i nord. «Vi er ikke i krig» lød det samstemt fra Berlin og Oslo.

KUNDUZ-AFFÆREN rystet regjeringen Merkel i grunnvollene. Da det stormet som verst i tysk offentlighet måtte forsvarsminister Jung gå av fordi han hadde holdt tilbake informasjon om hva som skjedde. I stedet for at hele regjeringen falt sammen, valgte Angela Merkel og den nye forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg en ny strategi.

Guttenberg har valgt å møte offentligheten i debatten om operasjonen i Afghanistan. Han mener at det hverdagsspråklig er nødvendig å snakke om det militære nærværet i Afghanistan som en krig. Noe annet vil, i følge ham, være å føre det tyske folk bak lyset og å være urettferdig mot soldatene på bakken. Han har fått aksept for å la være å definere det en krig i jurdisk forstand, gjennom å behandle operasjonen som en krig politisk og militært.

DEN NORSKE REGJERINGEN bruker derimot det jurdiske argumentet til å skjule at vi i praksis er i krig. Dette er en viktig forskjell og viser seg i språkbruken til regjeringen.

15. mai publiserte Klassekampen en opptelling over hvilke begreper forsvarsminister Grete Faremo har brukt om Afghanistan-operasjonen. Faremo kaller det deltakelse, engasjement, bidrag, og aller helst innsats, men tar aldri ordet krig i sin munn. For regjeringen er det først og fremst politisk viktig å møte offentligheten i diskusjonen om krig. Slik kan regjeringen slippe å dysse ned hva som skjer i Afghanistan når krigens realitet virkelig kommer.

Norske styrker har siden nyttår vært i kamper gjennomsnittlig hver tredje dag, og intensiteten i kampene vil øke. Norge overtok i 2008 den opprørskontrollerte og utrolig farlige  Ghowrmach-provinsen. Det var her to norske soldater ble hardt såret 2. mai i år. Taliban forflytter tropper dit det er strategisk riktigst, og allierer seg med og mot sivilbefolkningen og andre opprørsgrupper. Etter at president Obama og general McChrystal i fjor lanserte en offensiv i sør, har Taliban-nettverkene rettet blikket og ressursene mot områdene i nord. Norske soldater skal altså ta større risiko i et område som blir stadig mer risikofylt. Det betyr at vi går inn i en ny type operasjon.

DET BØR INNEBÆRE at regjeringen nå følger en militær strategi som setter norske offiserer og soldater i Afghanistan best mulig i stand til å krige mot en organisert fiende. Det vil si justeringer av materiellet og treningen norske soldater trenger, grundig etterretning om våre fiender og en helhetlig krigsstrategisk tenkning om hele nordområdet.
Det vil også si at regjeringen politisk må kunne argumentere for flere ressurser til Afghanistan-operasjonen når det trengs, og være åpne om at vi må tåle et større tap av soldater. 

DET BETYR NOE å være ærligere og åpnere om krigsoperasjonen i Afghanistan. I Tyskland blir det nå snakket åpent om Afghanistan-operasjonen som en livsløgn i perioden frem til bombingen av sivile i Kunduz og Guttenbergs nye politiske strategi. Kunduz-affæren i Tyskland er et meget godt eksempel på usikkerheten, koordineringsproblemene, og ikke minst de potensielle følgene av det politiske hemmelighetskremmeriet knyttet til krig.

Ved å se til vårt naboland, kan vi også få en idé om hva regjeringen har i vente hvis krigen kommer med full styrke til nord. En politisk storm rir i Danmark på grunn av krigsdokumentaren Armadillo. Filmen viser krigens råskap og hvordan danske soldater formes av det. Forfatteren Carsten Jensen kaller filmen et jordskjelv i den danske selvforståelsen og skriver: «Armadillo er ikke nødvendigvis et argument mot krig, men den er et uomtvistelig argument for ærlighet om krigen.» 

FORSVARET KAN IKKE ha en annen politisk rolle en å forsvare sitt gitte politiske mandat. Dette mandatet er det regjerningen som er ansvarlig for. Forsvarets operasjonsmandat i Afghanistan gjøres politisk uklart og mer uhåndterlig når regjeringen ikke vil forholde seg politisk til at en krigsoperasjon pågår i nord.

Regjeringen må begynne å være ærlig og tydelig, og la krigen og strategien i Afghanistan få en klar rolle i norsk debatt. Hvis ikke kan Faremo for andre gang ende opp som syndebukk for en regjering som lever på en livsløgn.