Hysj, puritanerne kommer

Årets festspilltrend er klar: De klassiske verkene skal framføres nøyaktig som da de første gang ble spilt.

Det klassiske musikklivet skiftet retning i siste del av det forrige århundre. Anført av noen få pionerer fra 1950-tallet vokste en hel bevegelse for såkalt historisk oppførelsespraksis fram. I løpet av et par tiår inntok den konsertsaler og platestudioer for å spille gammel musikk på historiske instrumenter, eller på moderne kopier.

I fokus

Det begynte som en drøm om fortida. Men det kom til å forandre framtida. På mange måter ble nemlig oppførelsespraktikerne det 20. århundres vinnere, blant stridende retninger på musikkfortolkningens store arena, der de også langt på vei har erobret de prestisjetunge internasjonale festivalene.

Derfor er det helt følgeriktig at de står i fokus på Bergens-festspillene også. Først ut er det franske ensemblet Les Arts Florissants, ledet av amerikaneren William Christie. Deretter er det duket for fiolinisten Andrew Manze, med stort orkester og med egen trio.

Produktiv misforståelse

Hva slags fenomen er det vi har med å gjøre? Er det musikklivets baktropp som har fått et fra før sterkt historisk orientert musikkliv til å gjøre helomvending, på ny og stødig kurs bort fra samtida, slik mange kritikere har hevdet - for øvrig helt forgjeves? Eller er det pietetsfulle og historisk sensitive musikere som endelig lar fortida komme til orde med sin egen stemme, slik mange av bevegelsens talsmenn insisterer på?

Sannsynligvis er det ingen av delene.

«Historisk oppførelsespraksis»

  • På Bach, Mozart og Beethovens tid lød instrumentene ganske annerledes enn de gjør i dag. Musikere som nå benytter seg av såkalt historisk oppførelsespraksis, har funnet tilbake til autentiske instrumenter fra den gang, eller moderne kopier av dem.
  • Orkestre skjærer ned på antall musikere til det antall komponisten selv rådde over. En Beethoven-symfoni lyder atskillig slankere i hendene til for eksempel John Eliot Gardiner og Orchestre Révolutionnaire et Romantique, enn den feite sounden hos Berlin-filharmonikerne og Herbert von Karajan.
  • Her hjemme er Stavanger Symfoniorkester og Frans Brüggen ledende på historisk oppførelsespraksis.

Som så mange nyskapninger i kulturen, springer det hele ut av en produktiv misforståelse, om at vi skulle ha tilgang til musikken slik den egentlig klang. Det har vi ikke, fordi livet er anderledes enn den gang, vi erfarer og hører annerledes.

Begynnelsen

Det begynte så tilforlatelig. En av forgrunnsfigurene fra starten, østerrikeren Nikolaus Harnoncourt, beskriver sitt utgangspunkt på følgende måte. På 50-tallet ble han satt til å spille Corelli i orkester. Det låt så kjedelig at han ble overbevist om at Corelli selv aldri kunne ha vært fornøyd med resultatet. Derfor ga Harnoncourt seg i kast med studier av de gamle instrumentene i Wiens Hofburg, for å finne ut hvordan de ble spilt på.

Han dannet sitt eget orkester av likesinnede, Concentus Musicus. Plutselig ble også Corelli musikk med spenst og nerve. Andre musikere gjorde det samme, men uten Harnoncourts drøm om at det skulle låte nytt. Svært mange viet seg til dyrkingen av det historisk korrekte, noe som førte til den berømte «symaskin»-stilen i framføringer av barokkmusikk. Det vil si mekanisk korrekt musisering, uten ekstra følelser fra utøverens side, og for all del uten vibrato! Da var det mange som sa at hvis det låt slik på Bachs egen tid, så var det verst for Bach sjøl.

Det sa de ikke om Vivaldi, som ble den store prøvesteinen for de annerledestenkende. Oppførelsespraktikerne slo til med spillemåter som vrengte skjønnklangen hos de mer symfonisk orienterte kammerorkestrene, og framførte Vivaldi med et rytmisk driv som danket ut mangt et rockeband.

Parallelt med dette oppdaget utøverne barokkoperaen, med alle sine ekstreme figurer og labyrintiske plot, på grensen til moderne såpeoperaer. William Christie og Les Arts Florissants, sammen med regissører fra det moderne regiteatret, blåste liv i en steindød sjanger som Traghdie Lyrique, og ga fransk kultur en strålende operafortid som den ikke hadde anelse om at den hadde hatt.

Omfortolkningens kunst

Summen ble en serie oppdagelser av ny musikk blant fortidas gamle travere, samt drastiske omfortolkninger av musikk som vi kjente så altfor godt, det hele med et umiskjennelig stempel av vår egen tid og filtrert gjennom vår egen sensibilitet.

Og det var nettopp det aktuelle og moderne ved oppførelsespraktikerne som ga dem vind i seilene. De talte til vår felles samtid. Slik utviklet de seg relativt raskt til en bevegelse, med purister og nyskapende musikere i uskjønn forening.

Og da er det kanskje på tide å skifte blikkvinkel, for å kunne se hvordan oppførelsespraktikerne er rotfestet i en helt ut moderne utøverkultur.

På 1800-tallet var musikklivet en arena for presentasjon av nye verker, med tidligere tiders musikk som et beskjedent innslag. 1900-tallets musikkliv ble på sin side først og fremst fortolkernes arena, i stigende grad etter som markedet for denne musikken økte drastisk med grammofonplata.

Her gjelder fornyelsens jernharde, men produktive lov, med et publikum som stadig vil ha noe nytt, og med utøvere som mer enn gjerne drømmer om å gi publikum nettopp det.

Formelen for publikums krav, også blant kjennerne, er ikke lenger ny musikk, men gammel eller velkjent musikk på stadig nye måter.

Ulike tiders musikkstiler avløste ikke lenger hverandre, men sto side om side, tilsynelatende uten sammenheng, og fikk mang en kulturdiagnostiker til å skrike ut om nye tider. Postmodernisme var det visst det het, den gang.

Fortolkningskultur

Det var nettopp det 20. århundret, som modernitetens århundre, som introduserte den nyslåtte, store fortolkerrollen. Den ble en ny musikkulturs flaggmerke, i det øyeblikk man oppdaget at førsteklasses framføringer av ett og samme verk kunne låte svært forskjellig. Det var da, på 1920- og -30-tallet, man begynte å snakke om Furtwänglers Beethoven i motsetning til Toscaninis, og tenkte at komponisten selv skulle holde seg i bakgrunnen og bare være glad til. På tilsvarende måte snakker vi ved utgangen av det 20. århundre om Harnoncourts Beethoven til forskjell fra John Eliot Gardiners, som har avløst Herbert von Karajans og Claudio Abbados og gjort dem avleggs - i hvert fall for en stund.

Hva så med den nye musikken, midt oppe i alt dette? Også for den er det fritt fram til å finne sin plass, hevder komponisten og dirigenten Pierre Boulez. Den nye musikken trenger verken egne arenaer eller spesialister, ifølge ham. Den trenger bare store fortolkere.

KOMMER: Leif Ove Andsnes
KOMMER: Jai Shankar
KOMMER: Vertavokvartetten