Hysterisk mediekritikk

Norske tv-seere er ikke blodtørstige sadister som flokker seg foran «Robinson» og «Big Brother» fordi de ønsker å se mennesker blø og dø.

Forfatteren Sidsel Mørchs innlegg om reality-tv i Dagbladet 3. januar er ett av de mest hysteriske og minst konstruktive bidragene så langt i debatten om dette allestedsnærværende mediefenomenet. Innlegget er likevel interessant, fordi det så tydelig illustrerer den irriterende perspektivløsheten som preger mesteparten av den offentlige norske debatten om reality-fjernsynet.

Under overskriften «Lidelse som underholdning» prøver Mørch bl.a. å forklare hvorfor reality-serien « Big Brother» og Kristopher Schaus forfallsprosjekt appellerer til så mange tv-seere. Svaret finner hun 2000 år tilbake i historien: «Det er nærliggende,» skriver Mørch, «å se deltakerne i reality-tv som dagens gladiatorer og fjernsynet som dagens Colosseum». Realitysjangeren appellerer ifølge Mørch nemlig først og fremst til tv-seernes blodtørstighet, vi liker å se lidelse, smerte og død på tv-skjermen.

Sidsel Mørch skriver seg her inn i en lang og lite ærerik tradisjon av dystopikere som ser kulturelle forfallstendenser hver gang nye og utfordrende uttrykk dukker opp i populærkulturen. Denne fikseringen på forfallsscenarier poserer som en kritisk bevisst holdning, men er, som medieforskeren Espen Ytreberg korrekt har påpekt, lite annet enn en lammelse av den kritiske evnen: «Dersom man ikke kan eller vil fange opp noe annet enn det som ustanselig bekrefter egne forutoppfatninger, forfaller den kritiske sansen til en nervøs rykning.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Betyr dette at realitysjangeren er hevet over kritikk? Selvfølgelig ikke. Det er åpenbart at enkelte realitykonsepter reiser alvorlige etiske spørsmål, spesielt i forhold til den måten deltakerne behandles og eksponeres på i offentligheten. Samtidig er det like åpenbart at reality-fjernsynet er grensesprengende på måter de moralske og medieetiske synsvinklene ikke er i stand til å anskueliggjøre. Da medieprofessor Jostein Gripsrud hevdet dette synspunktet i en av sine DN-kommentarer i vår, og prøvde å gi en alternativ lesning av «Big Brother», ble han raskt irettesatt av den korrekttenkende delen av pressen. «Om ikkje anna,» skrev en sjokkert Roald Helgheim i Dag og Tid, «så stadfestar Gripsrud at same kva som hender, så er det alltid nokon som tilbyr ein intellektuell overbygning for dei som treng noko å døyve samvitet med». Mørch avfeier også arrogant i sitt innlegg dem som forsøkte å fortolke Kristopher Schaus performance i «Forfall» som kunst, ved å vise til eventyret om keiserens nye klær.

Denne lammelsen i intellektuell nysgjerrighet som både Helgheim og Mørch her representerer, er symptomatisk for mye av den kritikken som er blitt rettet mot realitysjangeren det siste året. Og nettopp manglende kritisk nysgjerrighet er sannsynligvis forklaringen på at vi er havnet i en irriterende situasjon der man i norsk presse enten finner side opp og side ned med ukritisk opphaussing av nye realitykonsepter og realitykjendiser, eller en like ukritisk, innsiktsløs og intellektuelt steindau kritikk av de samme konseptene og kjendisene. Resultatet er at det i dag eksisterer et alvorlig forklaringsunderskudd i reality-tv-debatten, og at reality-sjangeren står i fare for å forbli underbelyst som kulturelt og samfunnsmessig fenomen i norsk offentlighet. Det mest intelligente som er ytret om reality-tv i norske medier det siste året, er Espen Eckbos briljante dekonstruksjon av sjangeren i «Nissene på låven». Det er en morsom, men fattig trøst.

Reality-tv er ikke en flyktig trend. Den har vært her lenge allerede, og den kommer til å bli en god stund til. Derfor trenger vi også en debatt om dette fenomenet som greier å heve seg over den dramatiske moralske poseringen Sidsel Mørchs innholdsløse innlegg representerer. Reality-seriene « Big Brother», «Farmen», «Fear Factor» og «Robinson» er, i all sin tilsynelatende bunnløse banalitet og sjokkerende brutalitet, også uhyre interessante og komplekse kulturelle fenomener, som forstørrer og problematiserer noen av de mest sentrale utviklingstrekk i samtidens mediekultur. Realitysjangeren er uttrykk for en voldsom appetitt på virkelighet og autentisitet som finnes ikke bare i underholdningsmediene, men i samtidens visuelle kultur generelt. Samtidig er sjangeren også et varsel om at den moderne offentligheten er i dyptgripende endring. Nedbrytingen av skillet mellom offentlig og privat, mellom fakta og fiksjon, mellom kunst og hverdagskultur finnes ikke bare i realityfjernsynet, men overalt i dagens journalistikk, politikk, reklame, litteratur og samtidskunst. Det å undersøke og analysere slike sammenhenger er imidlertid ikke det samme som å levere ideologiske overbygninger for å lette på den dårlige samvittigheten til verken produsenter eller seere av reality-tv. Det er tvert imot å være nysgjerrig på den mediekulturen som gjennomsyrer hele det moderne hverdagslivet, og et aktivt forsøk på å forstå den tiden vi lever i.

Det er derfor ikke nærliggende, men en tøvete avsporing, å sammenligne realitykonsepter som «Big Brother» og «Robinson» med gladiatorkamper og offentlige henrettelser. Hvis man virkelig har et ønske om å finne troverdige svar på reality-fjernsynets appell, må man begynne med å undersøke sammenhengen mellom reality-fjernsynets oppkonstruerte kvasivirkelighet og vårt eget hverdagsliv. Norske tv-seere er ikke blodtørstige sadister som flokker seg foran «Robinson» og «Big Brother» fordi de ønsker å se mennesker blø og dø. De ser på disse programmene fordi de umiddelbart gjenkjenner og identifiserer seg med de konflikter og dilemmaer deltakerne i disse konseptene kontinuerlig stilles ovenfor. Det er også her, i skjæringspunktet mellom den konstruerte fjernsynsvirkeligheten og hverdagslivet, en mer konstruktiv reality-debatt bør ta sitt utgangspunkt. Neste gang noen får lyst til å skrive et sint innlegg om reality-tv i Dagbladet foreslår jeg derfor at de tar fatt i en av følgende problemstillinger:Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsaken til halvparten av alle psykiske helseproblemer er konflikter på jobben. Hva er likheten, eventuelt forskjellen, mellom «Robinsonekspedisjonen» og det sosialdarwinistiske miljøet som preger mange norske arbeidsplasser i dag?I en stor undersøkelse som ble foretatt sist år ble 12000 norske ungdommer spurt om hvem de hadde som forbilde. 30 prosent svarte «meg selv», 20 prosent svarte «ingen» eller «vet ikke». Kan det tenkes at det er en sammenheng mellom disse resultatene og det faktum at over 30000 mennesker (de fleste unge) de siste månedene har sendt inn søknader om å få være deltakere på reality-tv?Året 2001 var ikke bare året realityfjernsynet hadde sitt endelige gjennombrudd, det var også et stort år for monarkiet og kongefamilien. Høydepunktene ble overført direkte på TV: Mette-Marits oppgjør med sin sjokkerende fortid, Mette-Marits tårevåte ansikt under biskop Stålsetts tale, prinsessens gråtkvalte kjærlighetserklæring til Ari. Hva er forskjellene og likhetene mellom det nye intimitetsmonarkiet vi har sett konturene av det siste året og deltakerne i virkelighets-tv-såpen «Big Brother»? Eventuelt: Hva er parallellene mellom kronprins Haakons fjernsynsoverførte storbryllup med alenemoren Mette-Marit, og ålesunderen Ramsay Suleimans intime tv-bryllup med en annen sørlandsjente, veikrovertinnen Anne Mona Hansen fra Flekkefjord?