Hysterisk og feilaktig

Den fjerde høringsrunden om tjenestedirektivet er nå ferdig. Det pågår et intenst spill om direktivet mellom LO, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, hvor både tjenestedirektivet og EØS-avtalen står på spill. Det er egnet til å bekymre alle oss som er mest opptatt av å skape gode jobber i Norges offensive og konkurransedyktige tjenestesektor. Stortinget må nå få tjenestedirektivet til behandling og godkjenne direktivet, slik at vi kan sikre framtidas verdiskapning.

EUs indre marked ble dannet for å lage et felles marked for alle EUs medlemsland. Handelshindringer mellom land ble fjernet. Resultatet har vært stor effektivisering og kraftig velstandsøkning i EU-landene. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av det indre marked.

Arbeidet med tjenestedirektivet begynte i 2002. Europakommisjonen var bekymret over at det indre marked i liten grad fungerte når handelen foregikk med tjenester istedenfor med varer. Ettersom tjenestesektoren representerer omtrent 70 prosent av sysselsettingen i både Europa og Norge, var det viktig å åpne og effektivisere tjenestemarkedet i Europa. Kommisjonen la fram et forslag som foreslo fjerning av unødig og diskriminerende handelsregulering. Forskjellige nasjonale regler skulle harmoniseres, slik at det ville bli enklere for ulike tjenesteytere å konkurrere i andre europeiske land. De opprinnelige forslagene ble møtt med sterk motstand fra europeisk fagbevegelse, som mobiliserte for å få endret vesentlige punkter av direktivforslaget. Blant annet fikk de inn i direktivet en garanti om at nasjonale arbeidsrettsregler skulle få bestå. Etter fagbevegelsens seier i forhandlingene stilnet i stor grad diskusjonen i EU, og tjenestedirektivet ble uproblematisk vedtatt i 2006. EU-landene arbeider nå med å fjerne unødige handelshindringer for handel med tjenester, og direktivet skal tre i kraft 28. desember 2009.

Det norske tjenestemarkedet er allerede i dag svært åpent. Utenlandske tjenesteytere som vil delta på det norske markedet møter få hindringer. Atskillig verre er det for norske bedrifter som ønsker å tilby tjenester i andre europeiske land. Krav om nasjonal godkjenning eller sertifisering kan gjøre det både dyrt og vanskelig å komme til på markedene. Tjenestedirektivet hjelper oss å bli kvitt slike hindringer.

Tjenestesektoren står for 95 prosent av alle nye jobber i Norge, og representerer på mange måter framtidas verdiskapning her i landet. Skal vi støtte opp om den, må vi gjøre det mulig for ambisiøse og konkurransedyktige norske bedrifter å konkurrere i det europeiske markedet. I en situasjon hvor vi risikerer langvarige økonomiske problemer må vi ikke legge ekstra hindringer i veien for norske bedrifter som ønsker å satse også utenlands. Vi har mye å tjene og lite å tape på å vedta tjenestedirektivet.

Den argumentasjonen som har vært ført mot tjenestedirektivet de siste månedene har vært hysterisk og direkte feilaktig. Hovedargumentet har vært at tjenestedirektivet åpner for sosial dumping. Men sosial dumping foregår allerede i dag, uavhengig av om vi godtar tjenestedirektivet eller ikke. Skal man komme problemet til livs, trengs det streng nasjonal oppfølging og kontroll. Høyre har over flere år ønsket å styrke Arbeidstilsynet, nettopp for å gjøre dem i stand til å kontrollere at ikke utenlandske arbeidstakere utnyttes i Norge. Vi er glade for at dette er tatt med i regjeringens handlingsplan mot sosial dumping, som nylig ble presentert.

Det er også presentert skremmebilder om at direktivet vil medføre privatisering av offentlige tjenester. Dette er en misforståelse. Direktivet gjelder ikke offentlige tjenester som tilbys uten betaling, og også helsetjenester er unntatt. Direktivet vil ikke få noen påvirkning på om viktige tjenester skal leveres av offentlige eller private.

Kreftene som ønsker å stoppe tjenestedirektivet, har snakket mye om fire dommer som nylig er kommet fra EF-domstolen. Dommene i Viking Line-, Laval-, Rüffert- og Luxembourgsakene er mye omtalt, og det hevder at deres fjerning av diskriminerende vesteuropeiske arbeidslivs- og anbudsregler demonstrer hvordan tjenestedirektivet vil fungere. Men det gjør de ikke. Dommene bygger ikke på tjenestedirektivet, av den enkle grunn at direktivet ennå ikke er trådt i kraft. Tvert imot vil tjenestedirektivet i sterkere grad legge politiske rammer for tolkningsiveren til EF-domstolen, og attpåtil politiske rammer som den europeiske fagbevegelsen har hatt stor innflytelse på.

I det hele tatt er kampanjen mot tjenestedirektivet såpass hysterisk at man begynner å lure på om det ikke ligger andre motiver bak enn bare ønsket om å få stoppet det som virker som et ganske ufarlig direktiv. Svaret finner vi i Nei til EUs medlemsblad fra 2006: «Det er ei langsiktig målsetting for Nei til EU å få sagt opp EØS-avtalen. Veien for å bli kvitt EØS går gjennom veto. Det er mye enklere enn å gjennomføre en allmenn EØS-kampanje. Det vil være bratt motbakke hele veien. Motbakken vil være mindre bratt med en tjenestedirektiv-kampanje.» Det sa leder i Nei til EU, Heming Olaussen. I åra etterpå har Nei til EU drevet en lang kampanje for å mobilisere organisasjoner, særlig fagorganisasjoner, til å si nei til tjenestedirektivet. Kampanjen har vært preget av skremmebilder, kraftig overdrevne spådommer om tjenestedirektivets styggedom – og fullstendig taushet om kampanjens egentlige mål: Å ødelegge EØS-avtalen.

Stilt overfor en økende motstand i fagbevegelsen, og med to nei-partier i regjeringen, har Arbeiderpartistatsrådene med ansvar for saken valgt en kjent utvei: Høringer og utredninger. Tjenestedirektivet har vært på fire høringsrunder og vært drøftet i en serie av eksterne utredninger fra noen av landets tyngste forskningsmiljøer.

Når den fjerde høringsrunden nå er over, må vi få tjenestedirektivet til Stortinget for behandling. Saken er viktig for norsk næringsliv og for å gjøre det indre marked relevant for framtidas verdiskapning. Det er uholdbart og uakseptabelt at direktivet og, enda verre, hele EØS-avtalen gjøres til innsatsen i et kaotisk spill mellom LO, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.