Hysterisk og overflatisk

Hyperaktiv dusinvare i forslitt konsept.

BOK: Natta før jeg satte meg til med denne anmeldelsen, drømte jeg at jeg var på en hagefestliknende sak (Aschehoug?), og at Steinar Lem sendte meg et anerkjennende blikk i mengden av litteraturmennesker som virret halvfulle rundt. Som om vi to var de eneste som tok «fremtiden i våre hender». Med all respekt for Lems utrettelige kamp mot kjøpepresset i den moderne tid: Jeg fikk det for meg at drømmen var en slags advarsel mot å bli en litteraturens svar på Steinar Lem, med en forutsigbart hevet pekefinger mot alt som smaker kommersialisme.Jeg skulle derfor ønske jeg hadde klart å overraske meg selv og muligens en og annen leser, med å hylle både «Nynnes dagbok 1 og 2», og bok nummer fire i «Shopoholiker»-serien. Men det klarer jeg altså ikke, utslitt som jeg er etter noen dagers lesning av en type litteratur så hyperaktiv at den bare gir meg dundrende hodepine.

Penger å hente

De danske Nynne-dagbøkene begynte som en ukentlig avisspalte i Politiken. I høst blir de både film og tv-serie (filmen går på norske kinoer nå). For det er mange penger å hente når en surfer på den tilsynelatende evigvarende Bridget Jones-bølgen. Nynnes dagbøker handler om 35 år gamle Nynne, som i den første dagboka er «nesten ærlig, singel og søkende». Hun drikker for mye, bruker for mye penger, tuller til alle forhold, og ser bare søppel på tv. Hun tar tarmskyllinger à la Lady Di, og shopper bare til seg selv når hun skal handle julepresanger. Kort sagt, hun er like hysterisk overflatisk, egosentrisk og pyntesyk som enhver annen postfeministisk moderne kvinne.

«Gjenkjennelige»

I dagbok nummer to har hun fått barn, men er fremdeles singel. Hun maser derfor like mye om utseendet, penger, menn og dårlige tv-serier. Hun finner endelig «the raaaiight one» via barnehagen. En snill barnelege som hun lager ny familie med. Men Nynne hadde ikke vært Nynne om hun ikke laget forviklinger også der. Et poeng med denne type bøker er at de skal være «gjenkjennelige». Og det er de. Etter hvert er de blitt så gjenkjennelige at vi har hørt alle morsomhetene før. Og vi kan typen utenat: Den kokette hjelpeløsheten. De mange ekstra kiloene fordi antiheltinnene «stapper» i seg søtsaker og «aldri» trener. Likevel har de en kropp som gjør at de smetter rett inn i designerklærne de kjøper for penger de ikke har. De tar skjønnhetskurer for å kurere et allerede vakkert ansikt, og de begår «flauser» på de hippe reklamejobbene som de egentlig er veldig gode på.Hva (jeg visste jeg kom til å lyde som Steinar Lem) om noen prøvde seg på en virkelig mislykket moderne kvinne? En tykk kassadame på Rimi, som aldri får kjærester og som stapper i seg virkelige søtsaker.

Forløyet

Like forløyet som mislykketheten er den frigjorte vågalheten til kvinnene som likevel ender med barn og drømmeprins, slik de alltid har gjort i kiosklitteraturen. Forskjellen er at bøkene er skrevet med humor. Så også Sophie Kinsellas antiheltinne, som lider av handlegalskap. Og bok nummer fire i serien hadde vært morsom den, om vi ikke hadde fått inn humoren med teskjeer, eller snarere digre spader. Om hun som shopper så mye på bryllupsreisen, at det kommer to lastebiler fulle med ting hun har handlet bak ektemannens rygg. Og som plutselig får vite at hun har en søster, som viser seg å være så gjerrig at hun alltid går med kaffetermos fordi kafeer er så dyrt. Men det ender godt, med søsterkjærlighet, graviditet og gjenforening med ektemann som elsker henne til tross for alle hennes feil.

«Litterære drops»

Grunnen til at denne type bøker i det hele tatt er verd å nevne, er forlagenes voldsomme promovering av sjangeren. Med cover som likner svenskegodter, spys de elleville Jones-kopiene ut. Ja, Gyldendal kaller til og med sin serie «litterære drops», og i de forlagseide bokhandlene plasseres de der slikkerier står i dagligvaren. Slik at vi litt ubevisst rasker det med oss for å unne oss noe «forbudt» på lørdagskvelden. Som om bøkene skal fortæres, med klissete omslag som lokker med noe som likner oppskrifter (en dash Ally McBeal, krydret med Bridget Jones og så videre).

I dårlig selskap

Sjangeren er påfallende ofte skrevet av journalister eller tekstforfattere. Folk som har litt for lett for det, der de babler i vei om alt mellom himmel og jord. At amerikanske Melissa Banks «Et lykketreff» er blitt tvunget inn i dette konseptet, forstår jeg ikke. Hun er tidligere oversatt til norsk med «Jakt og fiskeguide for jenter», som til tross for tittelen, ikke fortjener å bli plassert i så dårlig selskap som Gyldendals «litterære drops».I «Et lykketreff» følger vi Sophie Applebaum. Fra hun er usikker tolvåring som nekter å gå med pumps og strømpebukser i kusinenes bat mitzwa. Til hun er lettere mislykket reklamedame på nærmere førti, med noen delvis mislykkede forhold bak seg. Mer enn en sammenhengende historie, er boka løselig sammensatt av skarpt tegnende portretter. Den dødsens kjedelige svigerinnen som snakker utrolig langsomt og er ortodoks jøde. Farmoren som ikke husker noe fra sin barndom i Europa i trettiåra, og som bare vil ha henne gift. Den vakre storebroren som er ulykkelig forelsket i en anorektisk psykiater. Og altså Sophie Applebaum, som blant mye annet er jødinne som ikke liker å være jødinne. Ja, hun unngår synagogen fordi den «er et rom full av jøder». Tenk det, Gaarder.