HISTORISK SUS: Høyesterett under domsavsigelsen i saken om asylsøkerbarna i 2012. I forgrunnen advokatenene Jan Fougner og Arild Humlen. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix
HISTORISK SUS: Høyesterett under domsavsigelsen i saken om asylsøkerbarna i 2012. I forgrunnen advokatenene Jan Fougner og Arild Humlen. Foto: Terje Bendiksby / NTB ScanpixVis mer

Høytidelige Høyesterett

I år er det Høyesteretts tur til å feire 200 år. Det skjer med en komplett historie som viser at retten nå krever sin naturlige plass blant statsmaktene.

Kommentar

Den som tilfeldig går over Høyesteretts plass i Oslo og passerer de tunge eikedørene på Høyesteretts hus, kan saktens spørre om det er liv der inne. Det stråler verdighet fra den nyklassiske bygningen som har vært Høyesteretts hus siden 1996, men stor stillhet rår. Sjelden kommer noen hastende ut eller inn. Hva driver de med innenfor veggene? Hvordan omgås dommerne hverandre? Hvordan lager de rett av lov?

Nå behøver vi ikke lenger gå inn for å få vite dette. Fordi Høyesterett fyller 200 år denne måneden, gis det i dag ut et historieverk om rettens historie fra 1965 til i dag, ført i pennen av professor ved Universitetet i Bergen, Jørn Øyrehagen Sunde. Det er en oppfølging av professorene Nils Rune Langeland og Erling Sandmos tobindsverk som kom ut i 2005, og som omfattet tida fra 1815 til 1965.

Fra de tre bindene står Høyesterett fram preget av faglige og institusjonelle tradisjoner, men også underlagt samfunnsmessige og rettslige endringer. Den er preget av fremragende rettslærde ofte rekruttert fra en vedvarende elite. Men de har også høyst menneskelige trekk. Selve 200-jubileet markeres i ei tid da Høyesterett står på høyden som statsmakt, med ambisjoner om å prege norsk rettsutvikling og tilpasse de internasjonale strømninger til norsk virkelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De siste 50 åra er kanskje de mest spennende som endringshistorie i den 200-årige fortellingen, og Øyrehagen Sundes bok er velskrevet og balansert, og spennende og leseverdig også for folk utenfor den juridiske krets.

Fedrene på Eidsvoll gjorde seg ingen store tanker om Høyesteretts plass i statsstyret, og rettens posisjon har gått både opp og ned. Fra 1884 tok Stortinget kontroll over retten. Den ble en «vippende båt i statsskipets kjølvann», som historikeren Jens Arup Seip formulerte det midt på 1960-tallet. Det er her Øyrehagen Sunde starter sin framstilling. Det er blitt historien om en statsinstitusjon som gjenvant sin vilje og sin kraft. Av denne fortellingen får vi bildet av en konservativ institusjon som i kontrollerte former lar samfunnsutviklingen påvirke både rettens juss og rettens former.

Fem - seks momenter står sentralt. For det første har Høyesterett for alvor tatt i bruk sin selvutviklede adgang til å prøve om stortingsbeslutninger og forvaltningsvedtak er i samsvar med Grunnloven. På dette området var den norske høyesterett en pioner sammen med den amerikanske. Men i samsvar med Venstres og Arbeiderpartiets politiske krav, var den svært tilbakeholden med å bruke den. Så seint som i 1975 spådde jussprofessor Torstein Eckhoff at denne myndighet ikke mer ville bli brukt. To år etter kom Kløfta-dommen som satte til side et stortingsvedtak, og resten er historie.

Med internasjonaliseringen av norsk rett gjennom menneskerettighetene, EU-lovgivningen og internasjonale domsavsigelser, har Høyesterett fått nye rettskilder som Stortinget eller regjeringen har liten innflytelse på. Det er Høyesteretts oppgave å avgjøre om norske politiske beslutninger er i samsvar med disse nye forpliktelsene. Da uttaler Høyesterett seg i plenum eller i storkammer, med den autoritet det gir. Det skjer langt oftere enn før. For det tredje har retten omdefinert sin rolle fra å være en ankedomstol til en rett som nesten bare uttaler seg om prinsipielle spørsmål. Den skaper rett. Den har dessuten fått tilbake noe av sin myndighet ved utnevnelsen av nye dommere, selv om den i alle fall ikke er like selvrekrutterende som før Johan Sverdrup la utnevnelsene inn under regjeringens domene. Dessuten har Høyesterett fått et korps av utredere som styrker domstolens rettslige virke.

Heltene i historien er tidligere justitiarius Carsten Smith, som den prinsipielle tenker, og nåværende justitiarius Tore Schei, som en store gjennomfører. De reises et monument med denne boka.

Øyrehagen Sundes fortelling handler også om en rett som er mindre høytidelig i sine omgangs- og tiltaleformer enn før, som har innført et slags bedriftsdemokrati, som holder julefester der alle ansatte er med, og som har i sin midte dommere som skriver leilighetsdikt og sanger. Og de har et sangkor. Nå blir det dessuten også felles kantine, og den historiske «Teen» blant dommerne blir et kjært minne. I det hele tatt: Innenfor den tunge dobbeltdøra leves noe som likner «livet og det», som det heter hos Olav Duun. Fra tid til annen oppstår så sterke personlige motsetninger mellom dommerne at det påvirker sammensetningen av avdelingene. Ja, det fins et eksempel på at en dommer ble samboer med en annen dommers kone med de følelsesmessige komplikasjoner dette skapte. Men, som etterkrigsjussens fremste lærde, Johs. Andenæs postulerte: «Det skal være helg over retten». Det gjelder selv om vinden fra samfunnet utenfor blåser friskere gjennom Høyesteretts hus enn noen gang.

Boka toner ut med en etterlysning: Forfatteren ønsker seg en konstitusjonsdomstol og en forvaltningsdomstol. Det må skyldes blåsten fra vest. Men det går jo fram av hele hans tekst at Høyesterett er en suksesshistorie som enhetsdomstol for hele rettslivet. Det er i tråd med det norske systems «ånd». Vi hyller jo enhetsprinsippene ved alle riksinstitusjoner. Det er den norske væremåten, og slik bør det forbli.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook