DRØMMEN OM HYTTE: Den norske hytta blir stadig større, og det blir stadig flere av dem.
DRØMMEN OM HYTTE: Den norske hytta blir stadig større, og det blir stadig flere av dem.Vis mer

Hyttedrøm og virkelighet

Den norske hyttedrømmen blir bare større og større. Særlig om den måles i kvadratmeter. Og hvem vil knuse drømmer?

|||—Skal du på hytta? Oddsen er fifty fifty for at standardspørsmålet i lunsjen før påskeferien besvares med ja: Over halvparten av voksne nordmenn eier eller disponerer hytte ifølge Norsk senter for bygdeforskning, som denne uka arrangerte workshop om «Second Homes».

Bygda is changing, og det blir stadig riktigere å betegne nordmenn som et hyttefolk. Selv vi som ikke eier en fritidsbolig forholder oss ukentlig til fenomenet, og utlendinger som forviller seg inn på en norsk arbeidsplass, sier det er typisk norsk at spørsmålet «hva skal du i helga?» besvares med «på hytta».

Til tross for at det alt fins over 400 000 hytter, er ikke bruktmarkedet (attraktivt) nok for alle, og tempoet i nybyggingen er høyt: På midten av åttitallet ble det årlig bygget vel tre tusen nye. Tjue år seinere var antallet doblet, og bare i 2006 realiserte mer enn seks tusen norske husstander drømmen om å bygge ny hytte.

«Hytte» har forresten vist seg å være et svært så tøyelig begrep, og det er lenge siden «enkel» var en bankers beskrivelse. Like gjerne som små krypinn uten vann og strøm, er «hytte» nå en luksusleilighet i alpinbakken eller et lafteslott på hundrevis av kvadratmeter. Dispensasjon fra fastsatte arealbegrensinger innvilges i rikt monn, og gjennomsnittlig hyttestørrelse i Norge øker raskere enn befolkningens kroppsmasseindeks: På åttitallet var arealet på nye fritidsboliger rundt 60 m2, mot 100 nå. Bare gjennomsnittlig økning er altså flere kvadratmeter mer enn en vanlig ettromsleilighet i Oslo, hvor arealet på nybygde leiligheter har krympet i samme periode som hyttene har est ut. Compact living i byen, comfort living på fjellet, altså.

—De med stor hytte bruker mer penger. Skal vi leve her oppe, må vi prøve å tjene penger. Da er det viktig at vi får folk med store hytter hit, sier ordfører Eivind Brenna i Valdres-kommunen Vestre Slidre. Ordføreren er en av mange som portretters i den nye dokumentarserien «Hyttedrømmen», som hadde førpremiere på Fagernes i går og har tv-premiere på TV 2 mandag. Vi følger lokalbefolkning og hytteeiere gjennom ett år, og deltar når Statsskog (landets største grunneier med en femtedel av fastlands-Norge) legger fram utbyggingsplaner for en hyttelandsby med handlesenter, hotell og spa. Vestre Slidre har flere hytter enn kommunens vel 2200 innbyggerne, og har utbyggingsplaner for 1000 hytter til.

Førsteinntrykket av «Hyttedrømmen» er jøss! Regissør Kenneth Elvebakk, selv Valdres-hytteeier, leverer forskningsmateriale nok til både biologer, sosiologer, antropologer, samfunnsøkonomer, og muligens en og annen kjønnsforsker: Vi møter London-bosatte nordlendinger som lover ordføreren en innflyttingsfest, og belønnes med silkeføre fram til sin arealgrenseoverskridende 229 m2 tømmerbløtkake «Shangri-La Lodge» på Vaset. Vi blir kjent med ordførerens sønn som er bekymret over at hans pragmatiske Venstre-pappa tillater bygging nærmest hvorsomhelst, og en lokal snekker som synes det er vanskelig at hans eget levebrød «vandaliserer Vaset». Og jammen dukker det ikke opp et par falmede syttitallshippier som har arvet fjellarealer og kan bli tomtemillionærer.

—E? me så glad for at sånne fjertefine Oslo-folk skal komme og ta seg til rette her da? spør den ene ex-hippien. På befaring på et hyttefelt i nabolaget får han gjørmete og kalde føtter når han med kamerafolkene på slep tråkker rundt i dype hjulspor etter de utallige anleggsmaskinene. Han klør seg ettertenksomt i kinnskjegget ved synet av skamfert skog, og hytter som er bygget tett og uten tanke på tilpasning til landskapet. Men også hippier kan bli pragmatiske med årene. Noe skal de óg leve av, og hvis ikke de selger tomter, fikses det av andre private grunneiere, eller Statsskog.

Hva er fjertefine Oslo-folk forresten? Bærumsfamilien som bygger en nøktern hytte med gjenbrukskjøkken og egeninnsats? Den lystige typen fra Skedsmo som sladder rundt med sin varierte bilpark når han ikke serverer rusbrus i hytteterassens boblebad? Tv-serien levner i alle fall liten tvil om hvem som bidrar mest til Valdres? næringsliv. En liten dråpe fra Skedsmo-sjarmøren er for eksempel å dra kredittkortet for hundre sprit- og ølbonger under rakfiskfestivalen på Fagernes, så hyttegjestene hans ikke må fikle med småpenger. Skål!

Norske bygder ruser seg på penger fra luksusboomen i fritidsboligmarkedet. Og hvem kan klandre dem for det?

— Marerittet er at Vaset blir som Beitostølen, sier en hyttedrømmer som selv sitter i en solid tømmerkoie. Men om bygdene ikke skal tømmes for folk, må bygge-, handels- og servicenæringene ha inntekter, og lyden fra anleggsmaskinene overdøver lett naturverneres varskorop. Joda, det er synd om man ødelegger den naturen mange hyttefolk opprinnelig oppsøkte fjellbygda for, men hvem vil være festbrems? «Regjeringen vil innskjerpe kravet om bedre og mer miljøbasert planlegging og utbygging av fritidsbebyggelse overfor kommuner og regioner». (St.meld. 26, 2006).

—Ja, tenke det, ønske det, ville det med; men gjøre det! Det er ikke bare Peer Gynt som finner mange veier utenom, og både fastboende og tilreisende til norske bygder har sine grunner.

Ingen vil knuse hyttedrømmer. Men «Hyttedrømmen» kan knuse en nasjonalmyte: Vi vil ikke ha enkle hytter i urørt natur. Gi oss vårt eget Soria Moria, utopia, slaraffenland, paradis eller Shangri-La. God påske!