BALLROGG:  Klaus Ellerhusen Holm, Ivar Grydeland og Roger Arntzen er i hyttestemning på «Cabin Music», Ballroggs første trioalbum. FOTO: HJEMMESIDE/JØRN STENERSEN
BALLROGG: Klaus Ellerhusen Holm, Ivar Grydeland og Roger Arntzen er i hyttestemning på «Cabin Music», Ballroggs første trioalbum. FOTO: HJEMMESIDE/JØRN STENERSENVis mer

Hyttemusikk og cellojazz

Nye jazzalbum med originale klangpaletter.

ALBUM: Den amerikanske cellisten Hank Roberts (57) samlet tre venner til innspillingen av «Everything Is Alive», og ikke hvilke som helst venner, heller: Gitaristen Bill Frisell, bassisten Jerome Harris og trommeslageren Keny Wollesen.

Roberts' samarbeid med Frisell og Harris går mange år tilbake i tid, og selv om Wollesen er et noe nyere bekjentskap, viser det kreativt vitale spillet hans at han deler de tre øvriges åpenbare musiseringsglede på tvers av sjangre og stilarter.

HANK ROBERTS: «Drømmekvartett» i tett samspill.
HANK ROBERTS: «Drømmekvartett» i tett samspill. Vis mer

ROBERTS er kreditert alle de ti låtene på albumet. Melodiene, fra plystrevennlige stubber til labyrintiske tonerekker, formidles på samme varierte vis i harmoniske og klanglige løsninger i hele spennet mellom det pop-enkle og samtidsmusikk-komplekse.

Cellisten Roberts deler gitaristen Frisells velkjente evne til uanstrengt å bevege seg mellom ulike tonekvaliteter og fraseringsmåter, og begge er i alt sitt klanglige mangfold klart gjenkjennelige, både hver for seg og sammen.

Enkelte øyeblikk på «Everything Is Alive» peker rett mot Frisells 1987-perle «Lookout For Hope», der Roberts spiller en sentral rolle, men først og fremst er «Everything Is Alive» et herlig gløtt inn i en samspillprosess der struktur og spontanitet ivaretas av fire likesinnede med store ører, kommunikasjonsvilje og -evne og håndverket på plass.

FLERE musikalske strømmer flyter også sammen hos gruppa Northern Arc — Eplemøya Songlag-damene Liv Ulvik, Anja Eline Skybakmoen og Wenche Losnegård i lag med de garvede instrumentalistene Morten Halle (saksofoner, fløyter, duduk), Børge Petersen-Øverleir (gitarer) og Bjørn Kjellemyr (el-bass) samt den unge og ikke fullt så garvede trommeslageren Jakop Janssøn.

NORTHERN ARC: Norsk nord/sør-reise med mange avstikkere.
NORTHERN ARC: Norsk nord/sør-reise med mange avstikkere. Vis mer

På debutalbumet, også det kalt «Northern Arc» (navnet på vikingtidas handelsrute Norge-Bagdad/Konstantinopel), bidrar også Finn Sletten (perkusjon) og Jørn Øien (tangenter) til musikk der norske folkeviser, arabiske toneganger (Rabib Abou-Khalils «Tsarka»), rock og moderne ekspressiv jazz inngår, vel å merke i dialog med hverandre og ikke sammenknadd til et likelydende uttrykk.

Morten Halle står for brorparten av komponeringen, blant annet til to dikt av Liverpool Scene-poeten Adrian Henry, og leverer i likhet med sine kolleger sterke instrumentalbidrag. Henvendelsen er både robust lyrisk og upolert rocka, og Kjellemyr viser ved noen anledninger at han ikke har glemt gamle The Chasers-kunster.

De tre sangerne låter fint hver for seg, enda finere sammen, og i de forløpene der stemmer og instrumenter virkelig finner hverandre i offensiv, vital formidling, er Northern Arc en medrivende lytteopplevelse.

BALLROGG, duoen med saksofonist Klaus Ellerhusen Holm og kontrabassist Roger Arntzen, har økt besetningen med 50 prosent siden forrige album og framstår som trio på «Cabin Music».

BALLROGG: Klangfest med enkelte longører.
BALLROGG: Klangfest med enkelte longører. Vis mer

Ny i bandet er gitarist Ivar Grydeland (Huntsville, Dans les Arbres), og med akustisk gitar, pedal steel, banjo og radio (!) utvider han det ballroggske klangbildet betydelig.

Når Holm dessuten supplerer sine saksofoner og klarinett med elektronikk og eksterne lydopptak, blir hans fire komposisjoner, arrangert av trioen i fellesskap, til kammermusikk med atskillig attåt.

Plata åpner med lange, buktende melodilinjer fra gitar og klarinett over en uforstyrrelig, nesten søvngjengeraktig bassgang, og klangrik, noen ganger mikrotonalt ladet uforstyrrelighet kan være stikkord for mye av musikken på «Cabin Music». Sånn sett er uttrykket tiltalende og høyst originalt — pedal steel og banjo er ikke daglig kost i moderne jazz - men i perioder låter «Cabin Music» litt for mye som prøving og famling, og litt for lite som resultater av bærende, omforente og utviklete ideer.

Kanskje litt mer struktur i klangveven ville kledd «hyttemusikken»?