MUSEALT:  I dag er det 200 år siden det første Stortinget møttes i Oslo Katedralskoles nybygde festsal, som skulle forbli møtested for Stortinget til midt på 1850-tallet. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
MUSEALT: I dag er det 200 år siden det første Stortinget møttes i Oslo Katedralskoles nybygde festsal, som skulle forbli møtested for Stortinget til midt på 1850-tallet. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Hytter, hus og «borge»

I dag, tirsdag 7. oktober, er stortingsrepresentantene invitert til festmøte i den gamle stortingssalen på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

Kommentar

Da er det nøyaktig 200 år siden det første Stortinget møttes i den samme salen, Oslo Katedralskoles nybygde festsal, som skulle forbli møtested for Stortinget til midt på 1850-tallet da det som nå kalles Gamle Festsal på Universitetet i Oslo i om lag ti år ble stortingssal. Fra 1866 har Stortinget holdt til i arkitekt Emil Victor Langlets vakre bygning på Karl Johans gate.

Men møteplasser for de store anledninger i det «merkelige Aar 1814» er en ting , men hvordan bodde de som ga oss Grunnloven når de ikke lå andføttes i en seng på Eidsvoll? Det er det svært få som har kjent til. Knapt noen har hatt sikker oversikt over alle 112 representantenes hjem. Men det er lett å gå opp løypa etter embetsmenn, naturligvis. Mange av prestegårdene finnes jo ennå, og noen av dem er godt vedlikeholdt. Det samme gjelder for en god del andre av de 57 embetsmennene på Eidsvoll. Men bønder og borgere?

Nå kan vi lese alt om dette i ei praktbok redigert av riksantikvar Jørn Holme, med assistanse av den store stab av konservatorer og andre eksperter landet rundt: «Eidsvollsmennene og deres hus». Om lag 50 hus står ennå. Boka er først og fremst en bygningshistorie knyttet til Eidsvollsmennene, selv om den også gir en skisse av de nasjonale og internasjonale politiske begivenhetene i 1814. Men den beskriver også tidas bygningsskikk, et ord som skal være skapt av Eilert Sundt. I tillegg gir boka en oversikt over det kongelige Paleet, landets kirker og festningsverk, som alle spilte viktige roller i «mirakelåret».

Hva så med representantenes hjem? Det er store forskjeller, med de styrtrike i en klasse for seg. Noen av dem bodde i slott: Herman Wedel Jarlsberg fra Jarlsberg ved Tønsberg, Severin Løvenskiold fra Fossum ved Skien, Peder Anker fra Bogstad ved Oslo eller Diderik von Cappelen fra Store Mæla ved Skien. Noen kom fra storgårder, som major Valentin Sibbern fra Værne kloster ved Moss eller Ole Olsen Evenstad fra Evenstad i Åmot. Noen var storborgere som jernverkseier Jacob Aall fra Nes ved Tvedestrand eller Gabriel Lund fra Husan i Farsund. Professor Georg Sverdrup fra Nærøy i Nord-Trøndelag representerte Christiania, og bodde i en bygård i Dronningens gate 11, som fortsatt står.

Så er det noen som ikke kan skilte med den store staselighet, men som like fullt inngår i det som var byggeskikken i landet for 200 år siden: Even Thorsen, matros og gårdbruker, som undertegnet Grunnloven «med ført penn». Han hadde sitt hjem ved Sagene i Austre Moland. Etter ham finnes ingen bygninger, men hans etterkommere bor fortsatt på tomta. Huset var et smalt toetasjes rødmalt hus, antakelig med to rom i hver etasje. Underoffiser Helmer Andersen Giedeboe fra Schjoldagerveita i Trondheim hadde nettopp bygd opp sin dels toetasjes, dels enetasjes bygård etter brann da han ble valgt til Riksforsamlingen. Huset står nå på Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg.Eidsvollsforsamlingens yngste, Thomas Konow, 17 år, hadde lugar på orlogsbriggen Lolland, der han var kadett. Han avanserte til sjef for den norske marinen, var den siste Eidsvollsmann da han døde i 1881, og ble begravet på Vår Frelsers gravlund på statens bekostning og med full honnør.

Boka representerer en unik kartlegging av en viktig del av norsk boligmasse, og er et strålende supplement til alle bøker om 1814 som er publisert i forbindelse med jubileet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook