HOVEDMOTSTANDERE: Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg (H). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.
HOVEDMOTSTANDERE: Ap-leder Jonas Gahr Støre og statsminister Erna Solberg (H). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.Vis mer

I 2013 ville Erna helst snakke om egen politikk. Nå snakker hun gjerne litt om Støre.

Jonas Gahr Støre har tatt skrittet ut av tåka og Erna Solberg fyrer løs.

Kommentar

Nå som Jonas Gahr Støre har hatt landsmøte og politikken hans er blitt klarere, har Erna Solberg og Siv Jensen fått et tydeligere fiendebilde og noen å angripe. Rollene fra valgkampen i 2013 er byttet om. Daværende partileder Jens Stoltenberg og hans partifeller advarte mot konsekvensene av å overlate makta til de blåblå. På kontoret hengte høyrefolkene opp de verste skremselsoppslagene som underholdning. Erna Solberg tok angrepene med et smil og sa: «Vi vi heller snakke om vår politikk».

Nå er det andre toner. Erna Solberg og Siv Jensen kaller Jonas Gahr Støre for feig og uredelig. De sammenlikner ham med Thorbjørn Jagland og mener det ikke som en kompliment, og erter ham med at forgjengeren var en bedre leder. Mye av det bunner i reell politisk uenighet som de blå er sjeleglade for. På sitt landsmøte vedtok Ap en del politikk som lager et dypere skille mellom Ap og Høyre, som ti tusen Syria-flyktninger, støtte til palestinsk stat og gratis skolemat. Nå anklager Solberg og Jensen Støre for å snakke for lite om den omstillingen som landet skal igjennom og for uansvarlig pengebruk gjennom sine valgløfter. Det føles sikkert godt for Frp-leder Siv Jensen, som alltid har vært skyteskive for den type kritikk. For oss andre er det, vel, underholdende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er også en oppladning til valgene. Det å ha en klar, ytre fiende å skyte på, gjør underverker for indre samhold og felles budskap. Erna Solbergs regjering har hatt et tøft politisk andreår. Dagsorden har vært satt av alle andre enn Høyre. Dels er den satt av ytre omstendigheter, som lav oljepris, Russlands opptreden, situasjonen i Irak og Syria og katastrofen i Middelhavet. Jeg tviler på om en regjeringssjef fra Ap ville ha håndtert disse sakene vesentlig annerledes. Hun var i ferd med å somle med å sende Norges bidrag til redningsoperasjonen, og Støre var i ferd med å kuppe lederskapet da han samlet de parlamentariske lederne for å drøfte saken, men Solberg hentet seg inn og framskyndet saken etter press.

Det meste av oppmerksomheten de siste månedene har vært på de ville kranglene mellom Frp og samarbeidspartiene KrF og Venstre om statsbudsjett og asylbarn. Statsministeren har hatt vanskeligheter med å holde ro i rekkene og har fått kritikk for at konfliktene har fått utarte uten at hun har grepet inn. Hun har sittet urørlig for lenge og ventet på at ting skulle løse seg. Kranglingen har ført til at begge regjeringspartiene har gått ned på målingene, også ute i kommunene. Samarbeidspartiene har holdt seg stabile. Bare Arbeiderpartiet har tjent på konfliktene.

På Dagbladets rykende ferske måling er oppslutningen i ferd med å normalisere seg. Høyre ligger nederst på 20-tallet, Ap øverst på 30-tallet. Samtidig er Solberg en nokså populær statsminister. 34 prosent mener at Solberg gjør en god jobb som statsminister. Etter halvannet år er hun ifølge Ipsos MMIs tall bedre likt enn det Jens Stoltenberg var på tilsvarende punkt i sine to statsministerperioder. Mens 34 prosent er det dårligste Solberg har oppnådd, var Stoltenberg nede på 20-tallet. Hun faller imidlertid fra et høyere popularitetsnivå enn hva forgjengeren gjorde.

Det er muligens enklere for et opposisjonsparti enn et posisjonsparti å markere seg med friske utspill og nye hjertesaker. Solberg kaller sitt landsmøte årets viktigste politiske verksted. Det har vært intense debatter der før, og det blir interessant å se hvordan det blir i år. I regjering er partiet på et stadium der de er mest opptatt av å administrere landet og få gjennomført politikken sin. Det er store og tunge saker Solberg-regjeringen har satt i gang. De skal tegne norgeskartet på nytt, med kommunereform, politireform og høyskolereform. Det vil kunne innebære store forandringer og krever bred forankring.

Høyres stortingsgruppe framstår ikke som et viktig politisk verksted for tida. Det er langt mellom de spreke utspillene. Man kan lure på om hele gjengen er pisket til ro for å holde regjeringsprosjektet stabilt. Høyre bør være glade for at de har Civita og Unge Høyre, som tør å tenke nytt og snakke høyt.

Når man velger seg litt «strenge» saker som strukturreformer og lettelser i formuesskatten i møte med Støres velferdsraushet, skal man vite hva man gjør og hvordan. Høyre kan fort ende opp med kalkulatorstempelet igjen. «Kommunereform» er ikke et ord som automatisk skaper stor entusiasme hos den jevne nordmann, selv om det kan være mye fornuftig i det. Den type saker skaper ofte sterkest følelser hos motstanderne.

Hvis Solberg ønsker å beholde de lyseblå velgerne, gjør hun nok dessuten lurt i holde døra fortsatt åpen for samarbeid i en større koalisjon med Venstre og KrF.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook