I ærens vold?

ÆREN FINNES

i alle samfunn og til alle tider, men den endrer karakter og betydning, derfor er den viktig for historikeren. En vanlig antagelse er at æren står sterkest i det statsløse samfunnet uten noe volds- og rettsmonopol, mens dens rolle er marginalisert i det moderne statssamfunnet. I studiet av ære er derfor middelalderen interessant, fordi vi da finner møtet mellom to slike samfunn.

Æren spiller på dype strenger, nemlig individets ukrenkelighet og frihet, hva vi kanskje best kan kalle for integritet. I det norrøne samfunnet var det nettopp helgi , «ens fredhellighet», som konstituerte ens ære. Den ærefulle var den som bevarte og forsvarte sin personlige integritet mot andres krenkelser av den. Æren var betinget av kollektivets samlede blikk og vurdering av ens handlinger. I slike æresbaserte samfunn, ofte kalt ansikt-til-ansikt-samfunn, er det husholdets rolle å gi enkeltindividene den beskyttelsen som staten ikke gir. Derfor får ryktet en fremtredende plass. Æren er et gode som husholdet deler, derfor er æren til enkeltindividene et kollektivt anliggende.

Æren virket stabiliserende ved at den fikk folk til å holde seg til de sosiale normene i middelaldersamfunnet, og til å respektere hverandres integritet. Men samtidig fremmet æren volden i samfunnet og virket destabiliserende. Den som ville øke æren sin, måtte gjøre det på andres bekostning, nemlig ved å utfordre en annens ære. En utfordring kunne ta mange former, alt fra skjellsord, nidviser, forføring av kvinner til drap. Denne kampen om ære var det de mektigste som utkjempet. Det var begrenset tilgang på den, og de sloss om den samme potten.

GJENNOM

utbyggingen av et administrasjonsapparat og felles lover, ønsket imidlertid en styrket kongemakt å bekjempe dette feidesamfunnet på 1200-tallet, og motsetningsforholdet mellom den tradisjonelle æren og lovene oppsto. En ærekrenkelse skulle nå være fri for ærens kollektive valør og bli ansett som en individuell lovovertredelse. Enkeltmenneskers handlinger ble omdefinert fra ære til lov, for loven skulle nå ivareta den enkeltes ukrenkelighet der æresnormene før hadde gjort jobben. Vi kan snakke om en individualiseringsprosess; overfor loven sto den enkelte i økende grad alene til ansvar for atferden sin. Vi finner en parallell til dette motsetningsforholdet også i dag. At æresdiskursen blir fortrengt til fordel for en diskurs som behandler handlinger som individuelle lovbrudd, finner vi flere eksempler på. Blant annet evner rettsvesenet i liten grad å fange opp æresdrapet som en kollektiv handling, noe Unni Wikan mener var symptomatisk for Fadime-saken I Sverige. Bak farens drapshandling sto det kurdiske kollektivet, noe som vanskeliggjorde hele rettsprosessen.

Den sosiale strukturen som oppsto ved hoffet i høymiddelalderen, var langt mer differensiert og spesialisert enn strukturen i husholdssamfunnet. Dette skapte avhengighetsbånd av en annen art. Underordning og disiplinering var nødvendig for de som ønsket å nyte livets gode sider ved hoffet. Mens splid og konkurranse hadde vært en rød tråd i høvdingenes omgang med hverandre, var det nå samhandling som ga ære og makt. Den høviske mannen var et menneske som kunne styre seg, han samhandlet med andre og bøyde seg ydmykt for de som sto over ham i hierarkiet. Om vi i dagens samfunn ikke bøyer oss i støvet for de som står over oss på den sosiale rangstigen, kan vi likevel hevde at respekten for staten, lov og orden er en viktig del av livsførselen vår.

DENNE ÆREN

som er tett knyttet til verdier som samhandling og selvkontroll, er blant mange middelalderforskere ansett som en ære som vokste frem som et resultat av den gryende statsdannelsen. At vi da finner den med forsterket kraft også i dagens statssamfunn, er kanskje ingen sensasjon.

Dagens samfunn beskrives gjerne som et storsamfunn hvor sekundære relasjoner dominerer, for båndene som knytter samfunnsmedlemmene sammen er upersonlige. Det kan dermed hevdes at det er samfunn hvor ryktet umulig kan gå foran aktøren. Men blikket finnes der fremdeles. Hundretusener av ansikter sitter klistret foran de samme tv-programmene, vi leser de samme avisene. I den forstand er vi også i dag et ansikt-til-ansikt-samfunn. Gjennom mediene blir vi et kollektivt blikk som vurderer enkeltmenneskers handlinger. Samtidig er det lettere å gjemme seg bort fra blikket. Vi går inn og ut av roller i et samfunn med en kompleks struktur. Vi lever ikke så tett på hverandre som man gjorde i middelalderen, hvor de sosiale båndene i stor grad var livslange, personlige og knyttet til husholdet. Det er lettere for dagens nordmann å flykte fra fornedrelsen i en rolle og til integriteten i en annen enn det var før.

Samtidig er dagens samfunn en arena hvor ulike diskurser står mot hverandre. Fremdeles får den tradisjonelle æren oss til å handle på en måte som gjør at vi som er kjent med sagaene må trekke på smilebåndet: menn fornærmer hverandre eller hverandres damer, og forlater siden barer eller fester for å slåss for sin maskuline ære, kvinner egger fremdeles mennene sine til «å gjøre noe med saken», for mannens store skrekk er fortsatt å framstå som en tøffelhelt. Samtidig, og paradoksalt nok, er den moderne fornedrelsen først og fremst knyttet til tapet av selvkontroll. Mannen som slåss for kona si føler seg ikke høy i hatten når hun kjefter på ham vel hjemme fra festen for at han lagde en skandale. For tapet av selvkontroll foran det kollektive blikket oppleves som svært ubehagelig.

VI BLIR KRENKET

stadig vekk, men vi skal ikke fornedre oss ved å ty til raseriet og nevene. Selvkontrollen er så viktig at den ytre kampen mellom ulike æresdiskurser kan sies å ha flyttet inn i vårt indre. Æren er i stor grad individualisert og står igjen hos dagens nordmann som æresfølelse. Den tvinger oss ikke lenger til å handle på vegne av andre enn oss selv, slik som i middelalderen, for i dagens samfunn skal vi helst ikke være i ærens vold.

Likevel, der den kollektive betydningen av ære før var knyttet til husholdet, kan vi hevde at den i dag er knyttet til selskaper og stater. Korrupsjons - skandalen i Statoil tydeliggjør dette aspektet ved æren i det moderne samfunnet. Et selskaps rykte og omdømme er avgjørende for dets videre framtid; det må framstå som seriøst og troverdig, altså inneha integritet. Hvis tilliten svikter, står selskapets ære på spill; det kan bety tap av kunder, av investorer og fall i aksjekursene. I den forstand kan vi si, stikk i strid med den allmenne oppfatningen om at vi er mer individualiserte enn før, at æren i dag er minst like kollektiv som den var i middelalderen. Da konsernsjefen og styrelederen i Statoil måtte gå, var det ikke kun på grunn av deres manglende personlige troverdighet, men fordi Statoils ære sto på spill.