HOLDT HODET KALDT: Femte bind i Tor Bomann-Larsens kongebiografi viser at det var noe vesentlig mer ved kong Haakon enn den rakryggede posituren ved den sølvblanke bjerkestammen. Her sammen med kronprins Olav under «Kongebjørka» i Molde i 1940. Foto: Per Bratland / Billedsentralen.
HOLDT HODET KALDT: Femte bind i Tor Bomann-Larsens kongebiografi viser at det var noe vesentlig mer ved kong Haakon enn den rakryggede posituren ved den sølvblanke bjerkestammen. Her sammen med kronprins Olav under «Kongebjørka» i Molde i 1940. Foto: Per Bratland / Billedsentralen.Vis mer

I «Æresordet» oppnår han biografens ytterste mål

Forfatter Tor Bomann-Larsen gjenoppliver de døde.

ANMELDELSE: Knapt noe pirrer mer enn forestillingene om hva som foregår bak de rike og mektiges glitrende fasader. Ingen har åpnet flere salongdører til de kongelige elitenes indre gemakker enn forfatteren Tor Bomann-Larsen.

Nå er han ute med femte bind i den monumentale serien om kong Haakon og dronning Maud (med tittelen «Æresordet»). Bomann-Larsen svikter ikke dem som ønsker seg et gys.

Denne gang trer han inn i dronning Mauds dødsleie der han avslører at sykdommen og dødsårsaken var langt mer dramatisk enn det som har vært kjent til nå.

Hadde kreft Forfatteren legger fram brev fra den kongelige medisiner Lord Dawson som viser at dronningen hadde kreft i eggstokkene og bukhinnen med full spredning. Dawson hadde tidligere forkortet kong Edwards liv og smerter med morfin og kokain.

Kildene peker mot at dronning Mauds liv også ble avsluttet med bruk av «barmhjertig» medisinering.

Hennes plutselige død blir beskrevet som en «lykkelig befrielse». Kongelige skulle gå ut av livet på en verdig måte.

Gjenoppliver Denne fortellingen viser en sentral side ved Tor Bomann-Larsens biografiske prosjekt. Han har med seg sitt håndholdte kamera i sengekamrene og ballsalene, men enda mer til stedene der politikk blir bestemt, drøftet eller referert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik forener han den fortellende detalj med historiens kraftige penselstrøk.

Det hender forfatteren henfaller til broderi i historiens utkanter, men som hovedgrep gjennom seks bind fungerer dette fortreffelig.

Tor Bomann-Larsen makter fremdeles det som er biografens ytterste mål: Å gjenopplive de døde.

I eksil Dette bindet strekker seg fra 1928 til 1940. Det slutter når krigen i Norge er tapt og kong Haakon går om bord i den britiske krysseren «Devonshire» til et fem år langt eksil.

Hovedfortellingen er konsentrert om det politiske forspillet til 9. april, den tyske invasjonen og det påfølgende felttoget der kvaliteten på store deler av norsk politikk synker ned i defaitisme og imøtekommende «realisme» overfor okkupanten.

I «Æresordet» oppnår han biografens ytterste mål

I de historiske festberetningene er kong Haakon og stortingspresident Joachim Hambro (fra Høyre) de eneste heltene. Bomann-Larsens beretning bekrefter kongens pliktmoralske standhaftighet og konstitusjonelle klarsyn.

Men det er like mye en fortelling om svikt, smerte og dilemmaer som kunne bety liv eller død for mange mennesker.

Tilbaketog Dette bildet av kongen og kronprins Olav er viktig for å forstå krigen, men også det rom for monarkiet som Haakon la grunnlaget for.

Kongens felttog er et sammenhengende tilbaketog med tyske soldater i hælene og med bombefly på himmelen. Ferden blir etapper mellom folkelige pensjonater og gårdsbruk av ulik type. Til slutt omfatter kongens rike bare Hålogaland bispedømme.

Slottet er ei tømmerhytte i Balsfjord. Slottsbalkongen er hyttetrappa og tilfluktsrommet ei steinbu som akkurat rommer kongen og kronprinsen. Liggende.

Når Haakon motstrebende går om bord i «Devonshire» for å føre krigen videre, velger de fleste offiserene i hans følge å bli i Norge.

Kannestøpere Fra midten av 30-tallet og helt til avreisen fra Norge, var kongen omgitt av usikre politikere og politiske kannestøpere av ulikt slag.

Han var dypt uenig i den mektige utenriksministeren Halvdan Kohts partsblinde nøytralitetspolitikk. Han tok stadig i mot den selvlysende Oslo-biskopen Eivind Berggrav, mannen som oppsøkte nazilederen Hermann Gøring for å skape verdensfred.

Selv Haakons egen sønn, kronprins Olav, pleiet omgang med den såkalte Skaugumkretsen som ville skape fred ved å imøtekomme tyske interesser.

Det gjorde ikke saken bedre at hans egen statsminister, Johan Nygaardsvold, ble satt helt ut av invasjonen og at offiserskorpset var lite kampvillig.

Brukte hodet I dette kaoset holdt kong Haakon hodet kaldt. Det fremstilles helst som et spørsmål om en fast karakter og en plettfri moral. Vi ser for oss bildet av den rakryggede kongen ved den sølvblanke bjerkestammen. Men det var noe mer. Noe vesentlig mer.

Er det noe Tor Bomann-Larsen mammutbiografi viser, er det at Haakons kongstanke var et politisk samlingsprogram, en integrasjon av tidas sosiale og politiske motsetninger.

Hans personlige, politiske instinkter var typisk borgerlige, men samtidig var æresordet til grunnloven og folket helt overordnet. Derfor tok han hjertelig imot to regjeringer utgått av Arbeiderpartiet.

Haakon var en utpreget politisk konge, som opererte helt til yttergrensen av sitt mandat, men ikke over streken.

Kongens politiske forståelse var fullt utviklet da tyskerne sto i landet. Haakon mistet ikke hodet. Han brukte det.