I alle fasonger

Stringent og velopplagt.

CD: Mozart-jubiléet setter sitt preg på platefronten fra dag én. Så hvorfor ikke åpne armene og ta imot. Ukas mest markante utgivelse i så måte er Mikhail Pletnev på Deutsche Grammophon med de tre første klaversonatene, og så en langt seinere en, K 457, i tillegg.

Pletnev hører til en liten gruppe av pianister som aldri serverer en likegyldig tolkning, men som også skyr det affekterte. I så måte tenker jeg alltid på ham i samme åndedrag som Andras Schiff og Leif Ove Andsnes. Og han slår til i Mozart også, på en måte som minner om hvor stringent Mozart kan være i formen, midt oppe i all sin sødme og elskverdighet. Pletnev spiller ham fram som en mønstergyldig komponist av klaversonaten som en av datidas nyskapninger, men får også fram lettheten i tilslaget som Mozart nesten alltid har med seg.

Det er på mange måter de enkle sidene av Mozart som utforskes her. Men kunsten er at det aldri blir for enkelt eller kjedelig, men bobler av liv fra ende til annen.

Det gjør det så visst også når Mozart gir seg operakunsten i vold. Decca har gjenutsendt Karajans bud på «Figaros byllup» fra 1978 i billigserie på Decca, operaen som har blitt stående som mønstereksemplet på hva Mozart kunne få til i faget, som forbilde for alle som seinere prøvde seg i sjangeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karajans forhold til Mozart er langvarig, fra de sensasjonelle innspillingene av alle de siste operaene til Mozart fra begynnelsen av 50-talet, på EMI. Denne versjonen, med stemmer som José van Dam, Ileana Cotrubas, Anna Tomowa-Sintow og Tom Krause lever så visst opp til Karajans aller ypperste standard. Sødmen i klangen folder seg helt ut, og særlig Tomowa-Sintov makter å hylle den inn i en hemmelighetsfull fryd. Innspillingen bæres fram av et indre musikalsk drama, i tillegg til et usvikelig musikalsk vidd, der vi fornemmer Karajans utrolige evne til å gi spillet en farlig undertone.

Den sørger for nerven i fortolkningen, som for øvrig bugner av stemmeprakt.

Og så har vi blåserserenadene, som noe helt tredje, fra komponisten som fortsatt forbløffer med sitt mangfold. Og blant alle serenadene Mozart skrev, troner K361, den såkalte «Gran Partita» øverst.

Sjangeren hørte så desidert til tidas letteste, virkelige divertimeni. Men det låter ikke slik når Mozart legger hele sin sjel og all sin oppfinnsomhet i komponeringen.

Og slett ikke når kanskje verdens beste blåserrekke, treblåserne i Berlin-filharmonien, legger seg i selen. De spiller med en tetthet og et trøkk i klangen som savner sidestykke, samtidig som de kan kjære for Mozarts sødmefylte melodilinjer som ingen andre. Hør på Adagiosatsen, den tredje av «Gran Partitas» sju satser, der den melodiske begavelsen formelig renner over, minst på høyde med Mozarts mest berømte langsomme satser fra de seine symfoniene.

Og så får vi Ess-dur serenaden K375 i tilgift, som velopplagt ekstranummer.