I «Amarcord»s ånd

Dikt som avstemmer barnets friske sansing med den voksnes melankolske blikk på en fin måte.

Fellinis «Amarcord» er en av de filmer man aldri vil glemme. Men hvem husker, enn si la merke til, manusforfatteren. Faktisk er det tale om en av de sentrale etterkrigslyrikerne i Italia. Med gjendiktningen av samlingen «Honning» fra 1981 har nå Unn Falkeid gjort det mulig for de ikke-italienskkyndige å gjøre seg kjent med hans diktning. Atmosfæren i diktene er mye av den samme som i filmen - barndommens by sett gjennom barnets eller den unge manns friske blikk, stedvis sløret av den voksne manns tilbakeskuende melankoli.

Diktene er skrevet på romagnolo, den lokale dialekten i området omkring Rimini. De er enkle og hverdagsaktige, konkrete om man vil, med et begrenset bruk av metaforer og annen poetisk ferniss. Samlingen består av 36 sanger som til sammen forteller om hvordan diktets «jeg» opplever tilbakekomsten til sin hjemby, der han som aldrende mann slår seg ned hos sin bror. Forholdet mellom disse to er beskrevet med en ømhet og mild ironi som kan minne om framstillingen av brødreparet i den svenske filmen «Ä nglagård».

Om Guerras poesi har kollegaen Italo Calvino sagt at den «innebærer en presis, konkret og uventet erfaring, med en fornemmelse og en betoning av en stemme som taler til deg». Det er treffende sagt, og Falkeid har lyktes godt med å overføre diktene til et norsk hvor denne fornemmelsen og betoningen synes å være bibeholdt.

Guerra er vel verdt et bekjentskap, og i et etterord har Falkeid furnert oss med de opplysningene som skal til for å utdype det. Det drypper honning av Guerras dikt, og jeg spør meg selv: fins «Amarcord» på video?