HUMORBRÅK: Komiker Sigrid Bonde Tusvik forlot Humorprisen i protest da alle prisene gikk til menn. Mange tenker nok at humor = menn, skriver artikkelforfatter. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
HUMORBRÅK: Komiker Sigrid Bonde Tusvik forlot Humorprisen i protest da alle prisene gikk til menn. Mange tenker nok at humor = menn, skriver artikkelforfatter. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Humorprisen

I Bakvendtland vinner både kvinner og folk med minoritetsbakgrunn Humorpriser

Vi sier «ja, men slapp av a, vi har jo åpne dører for alle,» men jeg tror ikke det er sånn.

Meninger
Magnus Ravlo Stokke
Magnus Ravlo Stokke Vis mer

Sangen Bakvendtland beskriver en dystopi hvor alle konvensjoner og regler er snudd på hodet og alle normer er reversert. Det er et utenkelig samfunn der de sjukeste ting skjer. For eksempel plomberer de tenna med sukkertøy og de begynner i 7. klasse og går nedover i klassetrinnene pø om pø, og går til slutt ut i første, dumme som et brød.

Og Bakvendland oppsummeres med at «de er like tøysete og rare, alle mann». For en absurd tanke! At alle er like tøysete og rare! Kvinner og menn – like morsomme! Hoho, for en artig sang, det er jo utenkelig!

Sånn tror jeg mange har det inni seg: Det er utenkelig at menn og kvinner/andre minoriteter er like morsomme som oss hvite, artige menn. Humor = menn. Sånn har det vært leeeeeeeeeeeeenge.

Vi har vokst opp med KLM, Bård og Harald, David Letterman, Seinfeld, menn, menn, menn. Selvfølgelig er menn de morsomme! Det er de som har hånden på humor-roret og loser oss rolig fra latter til latter med stø hånd – de andre (kvinner, innvandreren osv.) er herlige statister i mannens prosjekt.

Jeg er en hvit, privilegert mann på 38 år og rundt 90 kilo, som jobber som manusforfatter for TV. For tiden skriver jeg for Senkveld på TV2, men som freelancer hopper jeg stadig fra det ene prosjektet til det andre. Det er ofte korte kontrakter og det er ofte stor usikkerhet rundt hvor man skal jobbe neste gang.

Jeg har vært heldig. Karrieren min begynte ikke som tekstforfatter i det hele tatt, jeg jobbet som økonomisjef og senere daglig leder i tv- og filmbransjen, før jeg for tre fire år siden bestemte meg for at jeg hadde lyst til å bli tekstforfatter. Da banket jeg på hos selskapet jeg tidligere var sjef for og sa «hei, kan jeg bli tekstforfatter please please please» og de sa, kule som de var, «Klart det, du kan få prøve deg». Så var det å jobbe som faen og bygge stein på stein, med det ene prosjektet etter det andre frem til jeg i dag er ganske selvgående med mange humor- og studioprosjekter på CV-en.

I Humorprisdebatten hvor kvinner og folk med minoritetsbakgrunn klager over at de ikke blir tilstrekkelig inkludert, så merker jeg at min første tanke er «Hva er det dere klager over, det er jo bare å jobbe på, grinde og grinde, og så kommer resultatene?». Det gjelder både de foran og de bak kameraet. Man må jobbe knallhardt. Jeg har gjort det! Det gjelder jo alle. For som det har blitt skrevet i debatten, så er publikum nådeløst; ler de, så ler de. Hvorfor skal ikke det gjelde kvinner og folk med minoritetsbakgrunn også? er min første tanke.

Men stopp en hal, Magnus! Du er jo en del av gruppen hvite, privilegerte menn hvor de fleste dører har stått på gløtt i utgangspunktet. Du ble ikke møtt av lukket dør eller skeptisk mine, du fikk prøve deg, igjen og igjen og igjen.

Følelsen av å være utenfor og ikke slippe til og bli inkludert på ordentlig rammer de som faktisk står utenfor – og det gjør jo ikke jeg. Og det tror jeg mange som jeg ikke skjønner helt. Vi sier «ja, men slapp av a, vi har jo åpne dører for alle,» men jeg tror ikke det er sånn.

Det er stor forskjell på å si «Det er ingen som nekter dere å komme på festen» og å si «Hei! Kom på festen vår! Den blir ikke det samme uten dere!».

Det blir for lettvint å gjemme seg bak at «kvinner og folk med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke» og andre overfladiske floskel-pregede tiltak.

Her må alle i bransjen, både foran og bak kamera/sceneteppet/stand-up-mikrofonen skjenke seg en kopp kaffe og ikke tenke: «ja, ja, slapp av a Sigrid Bonde & Hylekoret AS, ta dere en bolle, det går seg til».

Men heller tenke: «Hva kan vi gjøre på prosjektet vårt og det neste prosjektet for å få med flere damer og folk med minoritetsbakgrunn? Få en bredere miks av folk».

Jeg tror det vil gi bedre innhold også. Jeg tror det blir bedre, morsommere, mer variasjon, mer overraskende og lættis. Jeg tror det vil gi bedre og flere perspektiver, flere komiske premisser som overrasker, sjokkerer, gjør oss klokere og underholder mer. Jeg tror rett og slett det blir bedre hvis vi gjør det.

For hvis jeg og du hvite, kreative mellomleder med skjegg og redaktør og produsent på bakerste rad der, tar dette opp i redaksjonsmøtene, sier det høyt i pitchene, når vi skriver karakterer til sitcom´er, når gjester bookes til humor- og studioprogrammer, når det ansettes tekstforfattere eller man anbefaler folk til prosjekter, så blir det jo bedre. Er ikke det en nobrainer, a? Kom igjen, a.

Og så om kanskje tusen år, så er refrenget på Bakvendtland skrevet om til:

Ja i bakvendtland, der kan alt gå an de ække like tøysete og rare alle mann.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.