I barndommens rike

Merkelig nok er undertittelen på J.M. Coetzees erindringer fjernet i den norske oversettelsen: Scener fra et provinsielt liv.

Den anslår ikke bare bokas format, men også dens motiver. Her er lite direkte biografisk, eller om de omveltninger som følger nasjonalistenes valgseier i åra etter andre verdenskrig, men mer sentrale hovedmotiver i forfatterens barndom som satte spor, og om den kampen som føres mellom forfatterens foreldre. Boka føres i tredjeperson. Det gir Coetzee et perspektiv som når ut over de tankene og forestillingene han gjorde seg som barn. Det skaper også en understrøm der hans egen ikke utypiske barndom settes opp mot sosiale og politiske momenter som han da var for ung til å forstå rekkevidden av.

Erindringsbok

Som den eneste som har vunnet Booker-prisen to ganger, er J.M. Coetzee blant tungvekterne innen engelskspråklig litteratur - og ikke bare blant de engelskspråklige afrikanske forfatterne.

Hans romaner er dypt preget av den volden og angsten apartheidregimet har skapt; slik er han en utpreget sørafrikansk forfatter. Og det er grunnlaget for dette han berører i sin erindringsbok, hans åttende i norsk oversettelse. Han er ellers kjent for å være sparsommelig med opplysninger om seg selv, og disse erindringene blir dermed en kilde til forståelse av det han har beskjeftiget seg med i sine romaner.

Utenfor

Familien flyttet fra Cape Town til provinsbyen Worchester. Som sønn av en afrikaaner uten nasjonalistiske holdninger og en kvinne med tysk familiebakgrunn, mens han selv ser seg som engelsk og vemmes over afrikaanernes vulgære framferd, står han midt i den store hvite klassen som utgjør middelklassen i Sør-Afrika; ikke farget, men heller ikke afrikaaner. For selv blant de hvite hers-ket der en rangordning, som trer stadig klarere fram etter hvert som apartheidsystemet befestes: Afrikaanere og deretter de med europeisk bakgrunn; protestanter framfor katolikker og jøder.

Gjennomgående ser han seg selv som utenfor, spesiell, han kommer fra en «unaturlig familie».

Begjær og skam

Volden i samfunnet rundt ham manifesterer seg på skolen; han er flinkest i klassen, hundses av de andre elevene, mens lærerne igjen tukter elevene med pisk. Det eneste stedet han føler tilhørighet til, er på onkelens sauefarm.

Beretningen herfra utgjør bokas lengste kapittel og er det eneste stedet i boka som preges av en viss nostalgi. Men også her er volden og angsten til stede, i jaktturene de foretar og i skildringene av kastreringen av sauene.

Han er hjemme fra skolen så ofte han kan, enten simulerer han syk, eller han har astmaliknende anfall; han ligger hele dagen og leser. Men mer enn bare en flukt er selve denne flukten det som holder ham utenfor.

Tidlig utvikler han det han innser er et begjær, men et begjær som også er knyttet til det estetiske. Samtidig er det knyttet til en skam, hele tida frykter han å bli trukket fram fra sin tilbaketrukne tilstand, at angsten og skammen skal framvises og avsløres.

Uengasjert

Familien flytter tilbake til Cape Town når Coetzee når puberteten, fordi faren ønsker å praktisere jus igjen. Men han underslår penger, familien havner i uføre og faren i stadig dypere alkoholisme. Moren står klar til å oppgi alt for å sikre barna det nødvendige, en oppgivelse fortelleren avskyr, fordi han avskyr dermed å bli tvunget til å gi kjærlighet tilbake.

Han har tidligere løyet på seg å være katolikk, fordi han ble tvunget til å velge, og innskrives nå på en katolsk skole, der de mer bemidlede elevene automatisk har et fortrinn. Han skriver uengasjerte stiler om emner som ikke interesserer ham.

Frigjøring

Coetzee når i sine erindringer et punkt der spørsmålene han stiller, ikke besvares. Han vil skrive, men om det som ingen snakker om. Men dette er ingen egentlig dannelsesberetning, ingen beretning om hvordan Coetzee blir forfatter; den erkjennelsen kommer antakeligvis seinere. Boka forteller mer om den sosiale og kulturelle bakgrunnen som har vært med på å gi form og uttrykk til hans forfatterskap.

Det er brutale og utleverende erindringer, av en forfatter som i voksen alder gjenskaper den angsten og frykten han følte som barn, men også den gleden det var å øyne en vei gjennom det hele, som kan føre til en form for frigjøring.