I bås og samfunn

Sosiologene kaster seg over vårt forhold til dyr.

DYREVELFERD: Loven om dyrevelferd har utløst mange diskurser blant sosiologene.
Foto: Kirsten M. Buzzi/Dagbladet
DYREVELFERD: Loven om dyrevelferd har utløst mange diskurser blant sosiologene. Foto: Kirsten M. Buzzi/DagbladetVis mer
Kommentar

På begynnelsen av 1960-tallet rettet sosiologene søkelys mot svake grupper i det moderne velferdssamfunnet. De som falt helt utenfor, som rusbrukere og fanger, fikk dyktige talsmenn blant sosiologene. Deres forskning ble ei gullgruve for alle som kjempet for utvidelse av velferdsstatens ordninger. Vi fikk et politisk opprør fra venstre.
Etter at de hadde løst velferdsstatens mest sentrale problemer, gikk det litt i stå for sosiologene. Men de er kommet sterkt tilbake, støttet av internasjonale størrelser som Bourdieu. Vi blir kjent med dem årlig i striden som Holbergprisen utløser.

Tidsskriftet Sosiologi i dag har nylig vist at sosiologien dermed også har tatt skrittet inn i dyreverdenen. Det tar for seg dyrs plass i samfunnet. Utgangspunktet er, ifølge redaksjonen, at dyr omgir oss på «alle tenkelige og utenkelige områder», og at vi «utnytter dyr etter våre egne ønsker og behov. Vi spiser dem, og kler oss i dem. De er pynt, samleobjekter og trofeer».
Den sosiologiske oppmerksomhet henger sammen med en tendens til at dyr får menneskelige egenskaper. Rovdyrene er blitt bevaringsverdige. Naturen er blitt menneskeliggjort, og det er egentlig ingen forskjell på mennesker, dyr og krattskog.

Disse endringene i vårt forhold til dyr må ha funnet sted uten at jeg har merket det. Jeg vokste opp i nær kontakt med dyr, mine besteforeldre og onkler på begge sider var gårdbrukere med dyr i stall og fjøs. Jeg gikk daglig rundt på nabogården, lærte tidlig å melke og fore. Jeg kjørte rundt med hest og bikkvogn, ja, om jeg ikke husker feil, kjørte jeg harven, men aldri plogen. Det gjorde min kamerat, sønnen på gården. Han ble verdensmester i pløying, men da satt han på traktor.
Jeg leste også nylig om keiseren i Bysants som for 1000 år siden hentet sjiraffer fra Afrika og personlig matet dem kjærlig med grønne blader. Det skulle symbolisere at herskeren var i stand til å temme eksotiske beist fra de fjerneste strøk, enten de var sjiraffer eller barbarer.

Dyra på de trønderske gårdene i 1940-åra var også individer. De het Dagros, Litago og Iselin. Hesten het Lenda og Blakken, og gårdshunden het Bruno, av åpenbare grunner. Både jeg, bonden og hans kone, for ikke å nevne drengen og tausa, snakket med dyra - også de mer navnløse grisene og hønene.
Vi kjente verken Bourdieu eller norske sosiologer. Vi kjente derimot veterinæren og slakteren, og med jevne mellomrom måtte begge tilkalles, den ene for å gjøre dyra friske, den andre for å ta livet av dem.
Dyra var våre gode venner, og slett ikke objekter, selv om de var til nødvendig nytte i døden. Det ble sjelden felt tårer ved slaktebenken, men vi viste dem den respekt at døden kom effektivt og dyrevennlig.

Det slår meg at dagens urbane sosiologer kunne ha hatt nytte av en sommerjobb på en trøndersk gård. Her kunne de oppleve en dyrisk virkelighet som kanskje er mer jordnær enn en bourdieusk diskurs i sommervarmen. Så kunne kanskje sosiologien ha funnet tilbake til sin første ungdom, da den forsket for å gjøre samfunnet bedre for menneskene, og lot dyra stå på båsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.