Ikke akkurat våre folk, nei. Fra venstre Vidkun Quisling, Albert Hagelin og Josef Terboven besøker Tyskland i 1942. Her i samtale med Himler.
Foto: NTB / SCANPIX
Ikke akkurat våre folk, nei. Fra venstre Vidkun Quisling, Albert Hagelin og Josef Terboven besøker Tyskland i 1942. Her i samtale med Himler. Foto: NTB / SCANPIXVis mer

I bautaenes skygger

Krigens bautaer er også reist for å kaste skygger.

LITTERATURKOMMENTAR:
Hvor lenge varte «krigen»? Alle vet om 9. april og 8. mai, men krigen varer fortsatt. Ikke som forlengelser av krigshandlinger med utgangspunkt i nazi-Tysklands ekspansjoner, selv om det kan trekkes linjer fra 40-tallets stridigheter til militære tiltak i vår tid — særlig hvis man tenker kolonialisme, imperialisme og «korstog» mot de andre.

Men selve 9. april-krigen har en egen varighet. Quisling, binders, Blücher, likvidasjoner, Elverum-fullmakten, kålrabibiff, Telavåg, jødeutryddelsen, tyskertøser, rettsoppgjør etc er spill levende i stadig nye publikasjoner.

Det kommer flere bøker om annen verdenskrig enn noensinne.

Dokumenter frigis fra arkiver, aktører dør og kan utsettes for kritisk gransking, yngre historikere ser nytt på kjente ting. Ikke minst de marginaliserte historiene trenger inn i manesjen — om krigsbarna, ranet og utryddelsen av de norske jødene og de mange gråsonene folk faktisk var i.  

Et nasjonalt anliggende
Det er ikke bare tilsiget av nytt stoff som holder interessen ved like. Det er også de store verdiene som står på spill som fascinerer. 9. april-krigen var for Norge en skjellsettende (i ordets bokstavelige forstand: et skillepunkt) opplevelse som bidro til selvforståelsen. Fortolkningen av krigen ble et nasjonalt anliggende der kriteriene for riktig og gal side ble definert på høyeste hold.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble satt opp mentale bautaer for de gode, med «gutta på skauen» som de ypperste, og torturister som Henry Rinnan i motsatt ende. Det gjentatte fokuset på ytterpunktene, de klare typene, gjorde de vriene gråsonene håndterlige, iallfall på kort sikt. Slike bautaer skal ikke bare hylle de verdige og fordømme svikerne, de egner seg også til å skygge over krigsprofitører, unnfallende politikere, liksom-fascister på norsk høyreside i mellomkrigstiden og norsk politi som tar jøder.

Bautaene hjelper også til å skyggelegge ukomfortable kretser på rett side — de kommunistiske sabotørene og krigsseilerne, for eksempel.

Krigens ettertid
Historiker Synne Corell kom nylig med boka «Krigens ettertid» der hun tar for seg tre norske storverk om krigen: «Norges krig» fra 1947-50, «Norge i krig» fra 1984-87 og «Norsk krigsleksikon» fra 1995. Ved å lese verkene opp mot hverandre får hun fram nyanser i autoriserte historier om krigen, både utfra hvem som skrev verkene og hvilken tid de ble til i.

Det første verket ble skrevet av deltakere fra krigen, til dels svært mektige menn som selv hadde aksjer i noen av de mer uklare affærene.

De andre to er skrevet av historikere som ikke selv opplevde krigen, men Corell viser hvordan tradisjonene holder stand. Det som var vanskelig å skrive klart om rett etter krigen, var fortsatt vanskelig 50 år senere.  

Gjennom en nøyaktig analyse av retorikk og grammatikk i tekstene, klarer Corell å identifisere smertepunkter i vår selvforståelse og hvilke strategier skribentene har brukt for å hanskes med dem. Et særlig klart eksempel er arrestasjonen av jødene, der historikerne skriver seg rundt det ubehagelige faktum at det var norsk politi som utførte aksjonen. Setningene som omhandler dette er formulert med passivkonstruksjoner. Jødene «ble tatt». De som tok dem er fraværende som agerende subjekter i tekstene.

Forhandlinger
Dette kan kanskje se ut som en mindre detalj, men i Corells grundig utarbeidete bilde får det stor betydning. Det foregikk en viktig forhandling i etterkrigstiden om hvem som var på hvilken side, og de store historieverkene ville skape et klart «vi/oss» og «de/dem». Mange skulle reddes over på rett side, andre skulle merkes for livet som feilmennesker.

Ikke minst i adjektivene om fremtredende personer i krigsleksikonet, blir kontrastene tydelige. Om Orvar Sæther heter det for eksempel: «Kombinasjonen av hans aggressive, ofte brutale stil, hans lite fleksible karakter og hans lille, tykkfalne skikkelse ... ikke noen spesielt imponerende figur ... økenavnet Virvar Sæther ». Nazistene bedriver alkoholmisbruk og «økonomiske urettmessigheter».

De gode
En av de gode er derimot «en meget intelligent og sjarmerende kar som ikke sparte seg selv.»

Våre folk er «konsekvente handlingsmennesker», «en klassisk nasjonalhelt», med «stemmeprakt og nasjonalpatos», «et menneske som folk alltid har husket med et smil».

At historie og nasjonalbevissthet er konstruksjoner forankret i språk, er en erkjennelse som bruker tid på å trenge inn i de mer positivistiske, idealistiske hoder.

En systematisk undersøkelse som denne Correll har gitt oss, er en vei inn i et terreng der kjente landemerker, kjente bautaer, viser nye ansikter. Ikke minst hennes analyser av fotografier i bøkene åpner nye perspektiver. Krigen er ikke over med det første.