I begynnelsen var... måltidet

Aller først var det riktignok lys. Men nattverden er en av de sentrale episodene i Bibelen og har i all tid vært utgangspunkt for litterære skildringer.

Feit ambivalens

Selv skriver Kielland at den som har blitt tykk, har gitt opp, i en kritikk av Napoleon som hadde lagt sånn på seg.

- Kielland har både det medlevende og det kritiske blikket, ikke minst på seg selv, hele tida. Spisingen var nok en flukt, et slags forsøk på å lindre sorgen i hjertet. Han var dobbel. Vi ser ambivalensen ved gleden, sier Obrestad.

Også i nyere litteratur finner vi eksempler på overspising. I historien «Prinsessa av Burundi», i Frode Gryttens «Bikubesong», treffer vi den tynne bosnieren Adam Bodor som spiser seg syk for å bevise for den feite Mai Britt at han elsker henne. Selv om hun er så feit at «Oj, sa han, dette blir som å ligge med fridomsstatuen».

Spiselig lyrikk

Av opplagt matlyrikk kan nevnes Jan Erik Volds «Tale for loffen»: «jeg vil snakke om loffen, vår alles venn i brødveien.»

Mer eksotisk er Jens Bjørneboes dikt «Om steder på jorden og mat jeg liker». Der skriver han om hva han har spist i blant annet Würzburg, Basel, Paris, Venezia, Comoglie, Siena, Pisa og Pavia og om hva måltidene frambrakte av sinnsro, behag, sinnsforstyrrelser og blindhet.

Etter at Bjørneboe spiste levende skalldyr i Napoli beskriver han i diktet hvordan synet forsvant, men han angret ikke. Riktignok forteller Bjørneboe at han fikk tilbake synet igjen etter noen uker. Mathyllingsdiktet avsluttes slik: «Hvilken lykke er det ikke å ha en fordøyelse som min! Desto mere besynderlig er det at jeg alltid har lidt av uforklarlig sorg og uhelbredelig tungsind.»

INSPIRASJON: Nattverden har i all tid vært utgangspunktet for litterære skildringer. Her representert ved Leonardo da Vincis «Det siste måltidet».Foto: SCANPIX