MEDLEMSROT:  Den katolske kirke, her ved Biskop Bernt Eidsvig har ført opp medlemmer uten deres samtykke.  Foto: Berit Roald / NTB scanpix
MEDLEMSROT: Den katolske kirke, her ved Biskop Bernt Eidsvig har ført opp medlemmer uten deres samtykke. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

I beste fall kreativ medlemsføring

Vi bør diskutere om medlemmer skal finansiere trossamfunnene selv.

Meninger

Det må få konsekvenser når tros- og livssynssamfunn fører opp medlemmer mot sin vilje.

Den siste tiden har det blitt avdekket eksempler på mennesker som blir tillagt en religiøs tilhørighet uten eget samtykke.

For kort tid siden skrev NRK om 140 000 barn som hører til Den norske kirke til tross for at de ikke er døpt. Senere har Dagbladet kommet med eksempler på at også den katolske kirken har en rekke medlemmer som ikke vet at de er registrert.

Den norske kirke får stadig mer penger til tross for et synkende medlemstall, mens de andre tros- og livssynssamfunnene får støtte basert på antallet medlemmer.

Det er et system som i kan gi økonomiske motiver for det som i beste fall kan kalles kreativ medlemsføring.

Resultatet av et sårbart regelverk og manglende oppfølging er at folk mister selvbestemmelsen over egen religionstilhørighet.

I et fritt og demokratisk samfunn bør tilhørighet til et tros- eller livssynssamfunn være et aktivt valg. Medlemskap kan ikke være noe man automatisk innehar helt til man selv er villig til å bruke både tid og krefter på å melde seg ut av et samfunn hvor man aldri har meldt seg inn.

I dagens samfunn kan vi velge det meste. Vi kan bytte bank, mobilabonnement og strømleverandør. Da er det et paradoks at det for mange mennesker fortsatt er vanskelig å velge sitt eget livssyn uten å møte på institusjonelle hindringer. Vi er faktisk i stand til å velge egen tro og eget livssyn uten at staten eller ulike tros- og livssynssamfunn skal fortelle oss hvor vi egentlig hører til.

Det er underlig hvor lite oppmerksomhet dagens praksis i flere tros- og livssynssamfunn har fått. Om vi hadde byttet ut religion med politikk er det god grunn til å tro at volumet i den offentlige debatten ville vært vesentlig høyere.

Når det på slutten av 90-tallet ble avslørt at de politiske ungdomspartiene drev en mildt sagt kreativ bokføring av medlemmer ble dette ikke bare ryddet opp i, men hele finansieringssystemet ble endret.

Hvis vi ikke aksepterer at folk står ufrivillig oppført i politiske partier bør det være åpenbart at vi heller ikke kan akseptere at folk står oppført i tros- eller livssynsamfunn uten samtykke.

Tiden er overmoden for en opprydding. Min anbefaling er å jobbe langs to spor.

For det første må dagens regelverk følges opp bedre. Tros- og livssynssamfunnene bør bli utfordret tidligere på hvordan de fører medlemmer og hvor de henter personinformasjon fra.

All personinformasjon må frivillig gis av personene selv. Det kan ikke være akseptabelt å hente dette fra andre steder slik som tilfellet ofte er i dag.

Like viktig er det at politikerne nå bør vise vilje til å se på regelverket. Initiativet som kommer fra kulturdepartementet om å diskutere økt grad av medlemsfinansiering av Den norske kirke i fremtiden bør følges opp.

I både Sverige og Danmark har de innført en valgfri avgift som følger med medlemskapet i de tidligere statskirkene.

I en slik sammenheng er Norge unike i Skandinavia med vår offentlige fullfinansiering av Den norske kirke. Jeg ønsker velkommen en debatt om medlemmenes ansvar for å finansiere egen livssynsaktivitet.

Retten til å utøve sin religion eller livssyn er grunnleggende i et demokrati. Like viktig er retten til ikke å bli tatt til inntekt for en religion eller et livssyn mot sin vilje. En gjennomgang av de ulike tros- og livssynsorganisasjonenes medlemspraksis vil derfor ikke bare føre til en bedre bruk av våre offentlige midler, men vil også styrke demokratiet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.