I bunnen av Oslo-gryta

Ingvar Ambjørnsen, morderisk produktiv for tida, holder seg også i årets bok til «sitt» miljø og viktigtste stofftilfang, nemlig de utflippa individene som kaver omkring på kjærlighetsjakt eller i ruslengsel i bunnen av Oslo-gryta.

Men uten at jeg et øyeblikk føler at han står i fare for å skrive den samme boka han har skrevet før. Bare dét er godt gjort, miljøet er ikke så stort, person- og handlingsregister ikke så variert på de sosiale breddergrader hvor Ambjørnsen helst beveger seg,.

Jeg tror grunnen til at det fungerer så bra, selv om enkelte av historiene i årets samling har et visst preg av at det går fort unna, er flere. For det første er Ambjørnsens tone og stil fullstendig usensasjonell: han kjenner lokalitetene, typene der og deres vaner. Han trenger ikke male det ut og rope: Se her! Se her! Så fælt! Og han behandler ikke sine personer som medlemmer av noen «gruppe», noe hemmelig brorskap eller en spesiell sosialklasse. Det finnes like mange individer blant styrehuer og speed-friker som det finnes ellers i samfunnet. Ambjørnsen beskriver individene, ikke kasusene.

Korrektiv

Slik blir hans fortellinger, både i denne boka og de tidligere hvor han berører de samme emner, et nyttig korrektiv til rådende norske kortslutninger og misoppfatninger når det gjelder misbrukere og deres tilværelse. Her i landet skal det jo på død og liv være enten eller: enten skal alle misbrukere sendes på straffearbeid til Bjørnøya, eller vi skal gråte for dem og «forstå» dem og deres problemer inntil kvelning.

Men først og sist leser man disse historiene med interesse fordi forfatteren er en stor og naturbegavet forteller. Raske og anekdotiske som enkelte av oppslagene hans virker denne gangen, greier han likevel å komponere et par-tre perfekte mini-noveller. Jeg tenker f. eks. på «Falkepleierens bekjennelse», den storartet ironiske «Synkronisert lammelse», eller den bitter-sarkastiske «Rød libban», hvor noen utslåtte fyrer sitter og ser på TV-reportasjene fra Beirut mens de rastløst venter på dealeren som skal komme med selve super-dopen «Rød libban», hasj direkte fra Libanon, innfarget med okseblod.

Gatespråk

Humoren er også med, barsk og rå, men aldri hjerteløs. Som når Teddy, langt ute på speed og full av noia, får det for seg at han må bore huller i veggen for å følge med i hva alle «spionene» foretar seg, og borer seg tvers igjennom elgebildet til pensjonistekteparet ved siden av. Ambjørnsens kortfattede, innforståtte fortellerform og alltid oppfinnsomme gatespråk skaper bilder som det er nyttig å ta vare på nettopp nå, da våre netthinner ellers overfôres med brave opprørskonstabler i kamp med farlige Blitz-demonstranter.