I cant't Lose

Magasinet Living Blues har presentert Deborah Coleman som en kommende stjerne.

Skal hun bli det må hun nok komme med noe mer spennende enn denne lite dynamiske utgivelsen. Coleman har hatt en lang pause mens hun har oppdratt barn og jobbet ni-til-fem, men er tilbake med hovedsaklig egne låterø-øtrygt plantet i den tradisjonelle bluesgata. Låtene er ikke dårlige, men de mangler ethvert snev av originalitet. Det er ikke mye å utsette på gitararbeidet til Coleman, men stemmen er flat og småsur og sangen uinspirert. Kanskje neste gang?