FOR MANGE DØR: I Norge dør hvert år to busslaster med mennesker av overdoser, i snitt fem hver uke i Norge, skriver artikkelforfatter. Foto: Burlingham / Shutterstock / NTB Scanpix
FOR MANGE DØR: I Norge dør hvert år to busslaster med mennesker av overdoser, i snitt fem hver uke i Norge, skriver artikkelforfatter. Foto: Burlingham / Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Rus:

I dag er det Verdens overdosedag. Vi må satse mest i Oslo

Samtidig som vi minnes alle de som dør av overdoser, må vi bruke anledningen til å se på om vi gjør nok for å forebygge dødsfallene.

Meninger

I 2016, som er sist tilgjengelige tall fra Folkehelseinstituttet, mistet vi 53 medborgere i Oslo. I tillegg var det 11 personer, som døde av overdose mens de oppholdt seg i Oslo. Hver og en hadde sin skjebne, de representerte et liv, og de har sine pårørende.

I Norge dør hvert år to busslaster med mennesker av overdoser, i snitt fem hver uke i Norge. Vi vet at overdoser oftest rammer en del av befolkningen som i det daglige lever med psykiske vansker, stigma, rus, fattigdom, traumer og en ustabil bosituasjon.

Tone Tellevik Dahl. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB Scanpix
Tone Tellevik Dahl. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB Scanpix Vis mer

Den nasjonale overdosestrategien har en nullvisjon for antall døde. Samtidig har det skjedd store holdningsendringer innen ruspolitikken de siste årene. Hvordan bruker vi dette til å redde flere liv?

Som hovedstad er Oslo i en særstilling. Av ulike årsaker trekker mennesker med rusproblemer fra hele landet hit. Stor befolkningsvekst, høy grad av forskjell i økonomiske levekår, migrasjon, stor andel alenehusholdninger, utfordringer knyttet til sosial integrering, samt lett tilgang til et marked for omsetning av illegale rusmidler, er noen forhold som er spesielle for en storby.

Utfordringene er størst i Oslo, og derfor mener jeg det er riktig å satse først på nye tiltak her. Og det må skje raskt. At statsråden har valgt å trappe ned, for deretter å fjerne storbytilskuddet til rus, henger ikke sammen med de oppgavene vi mener en storby som Oslo må ha på dette området.

Byrådet i Oslo har fremmet en ny strategisk plan for rusfeltet i byen vår med en human innretting, hvor de rusavhengige skal møtes med verdighet og respekt, med helsehjelp fremfor straff. Vi skal møte den enkelte med utgangspunkt i spørsmålet «hva er viktig for deg?».

Man er ikke kun sin ruslidelse. Man er så utrolig mye mer.

For å øke livskvaliteten for personer med rusproblemer, vil byrådet i større grad bidra til aktivitet og sysselsetting, lønnet arbeid og mindre sosial isolasjon. Dette er viktig for å skape mening i livet, og også for å forebygge de overdosedødsfallene som ofte er knyttet til en opplevelse av mangel på sosial støtte og tilhørighet.

Når man vil få til en endring, bør man starte med seg selv. Derfor spør jeg ofte hva vi som kommune kan gjøre bedre. Et første svar handler om at vi må sikre at de vi kommer i kontakt med for å hjelpe, ikke mistes av synet. Personene – enten det er en pårørende, eller en som har en ruslidelse, må følges opp fra start til slutt.

Vi må ikke glippe i overgangene, og vi må samarbeide med spesialisthelsetjenesten når et er behov for det. Så må vi stå for koordineringen av tjenestene. Ikke innbyggeren. Det er vi som er der for å hjelpe og støtte.

Videre ønsker jeg at vi skal ta en lederrolle i arbeidet med alternative reaksjonsformer ved oppbevaring og bruk av narkotika til eget bruk, samtidig som vi bygger videre på det overdoseforebyggende arbeidet som allerede gjøres.

Da kan vi være tidlig inne med den hjelpen og støtten som trengs. Vi kan forhåpentligvis også forhindre at et liv i rus får utvikle seg. Og vi kan kanskje forhindre en overdose. Det i seg selv er verdt mer enn 1000 forsøk.

Det er av avgjørende betydning for et godt overdoseforebyggende arbeid at bydelenes helse- og sosialtjenester får en mer sentral rolle. Byrådet har derfor startet arbeidet med en standard for overdoseforebyggende arbeid i bydelene, som skal sikre dialog om risikofaktorer, oppgaver og ansvar, styrke relasjoner og samarbeid, samt øke arbeidet lokalt med konkrete tiltak, som for eksempel endring av inntaksmåter av narkotika, nalokson-opplæring og utdeling av såkalte 113-kort.

I arbeidet med å hindre flere overdoser, kan jeg ikke slå meg til ro med at tålmodighet er en dyd. Jeg vet at overdoseforebygging er et langsiktig arbeid, som må foregå på mange nivåer, og det vil ta tid å få resultater. Men det kan ikke hindre oss fra å være utålmodige. For det finnes strakstiltak som virker, og som vi må gjøre parallelt med det mer langsiktige arbeidet.

Både den nasjonale overdosestrategien, og den nasjonale strategien for trafikksikkerhet, opererer med en nullvisjon. Det er et mål jeg applauderer. Men skal begge visjonene være realistiske, må ressursene være sammenlignbare. Slik er det ikke i dag. Over statsbudsjettet får overdosestrategien 10 millioner i 2018, mens hele 57 millioner bevilges til trafikksikkerhet. Det holder ikke. Det er flere som dør av overdose enn i trafikken.

Nalokson nesespray redder liv. Derfor delte vi ut nærmere 1200 sprayer på om lag 35 steder i Oslo i 2017. Med utdeling kommer opplæring. Slik sprer vi kunnskap. Og vi gir de som trenger det, muligheten til å lære hvordan man redder et liv og hvordan man redder en venn.

Å røyke heroin er mindre farlig enn å injisere. Derfor har vi lenge jobbet med SWITCH-kampanjen, som oppfordrer til å endre bruksmåte fra injeksjon til inhalasjon. Som følge av dette har antallet utdelt røykefolie økt fra 21 000 til 25 000 ark på 2 år.

I Oslo har vi også et eget bruksrom som står klart til å benyttes til dette formålet. Til nå har vi fått nei fra Høyre og Bent Høie når vi har søkt om å ta det i bruk. Med forslag til endring av sprøyteromsloven på bordet håper jeg at vi kan bli innvilget forsøk mens loven behandles.

Som et siste moment, vil jeg understreke at det haster å få til en utvidelse av hvilke medikamenter som kan brukes i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), økt brukerstyring i LAR-systemet og en åpning for heroinassistert behandling.

Så er det bokstavelig talt livsviktig at den enkeltes opplevelse av egen livskvalitet kommer i fokus. Økt livskvalitet må være et mål i seg selv, først da kan ressursene til den enkelte få utfolde seg. Det er et viktig bidrag i overdoseforebyggingen.

I dag skal jeg tenne et lys for dem vi mistet. Jeg håper du gjør det samme.