OPUS MAGNUM: Nils Petter Gleditsch har hatt en stabil tilstedeværelse på PRIO i alle år. I dag foreligger hans opus magnum med oppsummering av vel 50 års forskning. Foto: NTB Scanpix
OPUS MAGNUM: Nils Petter Gleditsch har hatt en stabil tilstedeværelse på PRIO i alle år. I dag foreligger hans opus magnum med oppsummering av vel 50 års forskning. Foto: NTB ScanpixVis mer

I dag lanseres en dristig påstand: verden blir fredeligere

50 år med kalde hoder i fredsforskningen.

Kommentar

Når presidentvalget i USA sender sjokkbølger ut i verden, og mennesker sprenges daglig i filler i muslimske land, er det ikke lett å få ørens lyd for de langsiktige historiske linjer. Fredsforskeren Nils Petter Gleditsch er derfor dristig når han argumenterer for at verden blir fredeligere.

Gleditsch har hatt en stabil tilstedeværelse på PRIO i alle år. I dag foreligger hans opus magnum med oppsummering av vel 50 års forskning, boka Mot en mer fredelig verden?

Gleditsch’ svar er ja, men med alvorlige tilbakeslag fra tid til annen. Akkurat nå er vi inne i en slik periode.

PRIO ble skapt i etterkant av ett av de verste tilbakeskritt i den fredelige utviklingslinja. De to verdenskrigene i første halvdel av 1900-tallet krevde flere titalls millioner menneskeliv på slagmarken, og enda flere døde av sykdom, sult og massakrer som fulgte i krigenes kjølvann.

I lys av denne erfaringen ble den kalde krigen og kjernevåpnene tolket som en ny trussel av enda større format. Fredsforskerne både i Norge og internasjonalt mente at verden beveget seg i retning mer konflikt, at det skyldtes den økonomiske utviklingen, at krig rammet sivile stadig mer og stadig verre, og at demokratiet ikke har noen forbindelse med konflikt.

Nå forkaster Nils Petter Gleditsch dette synet. Det er vranglære, skriver han, og advarer samtidig mot fastlåste meninger og dårlige data.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gleditsch selv betjener seg av en imponerende mengde data som er bygd opp i store registre. Han er empiriker og sverger til tall og harde fakta i stedet for essayistiske og spekulative framstillinger.

Og disse tallene forteller at verden er blitt mer fredelig, at det er færre tradisjonelle kriger og at selv antallet borgerkriger og drepte i slike konflikter er nedadgående. Det er også sjeldnere med folkemord og annen vold mot sivile. Selv mord, terrorhandlinger og antall flyktninger er redusert.

Denne tilstanden forklarer han bl. a. med den demokratiske utviklingen. Demokratier fører ikke krig mot hverandre. Selv kaller han tilstanden «Den sosial-demokratiske freden».

Også her har han endret syn: «For mange i min generasjon fredsforskere var det først da den kalde krigen sluttet at vi klarte å ta den demokratiske freden alvorlig.» Nå mener han at de liberale fredsteoriene gir den beste forklaring på utviklingen, og peker på global økonomi og handel, byggingen av et grenseoverskridende nettverk av private og offentlige organisasjoner, og mer siviliserte og tolerante holdninger hos folk flest, som i sin tur påvirker statslederne når de skal løse interessekonflikter.

Fredsforskningen sprang ut av fredsbevegelsen som på sitt mest intense proklamerte: «Make love, not war». Seinere tok PRIO et oppgjør med aktivismen. Fredsforskerne skulle drive med god forskning, så fikk andre ta seg av fredsarbeidet. Jeg leser boka som en løfterik beskrivelse, men også en oppskrift for politikk. For å vri litt på Marx: «Forskere skal ikke bare fortolke verden, det er også viktig å forandre den».