Debatt: Politisk sosiologi

I dag ville neppe Stein Rokkan fått ansettelse ved noe norsk universitet

Den levende arven.

PÅ HØYDE MED WEBER: Stein Rokkan. Statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk historiker, samfunnsstatistiker, datapionér og franskfilolog. Foto: NTB Scanpix
PÅ HØYDE MED WEBER: Stein Rokkan. Statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk historiker, samfunnsstatistiker, datapionér og franskfilolog. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

Ved førti års alder hadde Stein Rokkan ikke fått skrevet særlig mye. Han hadde vært for opptatt av å legge grunnen til en ny organisatorisk fase av internasjonal politisk sosiologi.

Men datidens forskningsråd ga ham i alle fall vingefang, inntil Christian Michelsens Institutt (CMI) reddet ham i 1958. Det åpnet for en enestående utviklingsgang, fra filologi over filosofi til empirisk samfunnsforskning. Hadde han fått leve, ville han nok ha blitt rangert ved siden av Weber.

Stein Rokkan hadde noe Weber ikke hadde: sans for teamwork, data-arkiver og et internasjonalt kollega-nett som aldri vek tilbake for å yte ham den støtte han innbød til. Slik det gjerne er når du selv er så generøs som Stein Rokkan var.

Stein Rokkan ville forstå Europa – intet mindre. Selv kalte han prosjektet sitt «massepolitikkens strukturering». Enkelt sagt: vilkårene for demokratiet. Han ville etterspore forutsetningene for variasjonene i europeisk statsdannelser tilbake til høymiddelalderen. Hvordan hadde det seg at takten i stemmerettsutvidelsene varierte så enormt i denne verdensdelen? Hva var de historiske forutsetningene – politisk, økonomisk, kulturelt, religiøst og regionalt - for den voldsomme bredden i partisystemene? Kan vi fange inn denne variasjonsbredden ved å plotte de ulike lands utviklingsforløp langs oversiktlige dimensjonskart?

Og på et like høyt abstraksjonsnivå: Hvorfor oppstod enhetlige nasjonalstater i det nordvestlige og nordøstlige Europa, på avstand fra den katolske kirkens dominerende innflytelse og de tette og økonomisk sterke by-nettverkene fra Nord-Italia til Flandern, de som gjorde grensene porøse og sentrumsdannelse så tungt? Hvorfor falt noen demokratier sammen i mellomkrigstiden, andre ikke? Hvorfor ble nasjonsbyggingsprosessene i noen land vansiret av vold, som i Finland, Tyskland og Spania, andre ikke?

Rokkan var fascinert av partienes identitetsformende evne - som «hjem». Mønsteret i Europa fram til 1960-tallet var «frosset fast» på slutten av 1920-tallet. Partiene var alle eldre enn deres medlemmer. Undres hva han hadde sagt i dag, med nasjonalstaten under press fra to kanter, nedenunder i form av fragmentering, populisme og innvandringstrykk - og ovenfra i form av økende press i retning tettere overnasjonal integrasjon. Fra nasjonsbygging til nasjonsnedbygging?

Og partiene som tilholdssted i en uvelkommen verden? Det første den tyske arbeiderklassen gjorde da den fikk litt overskudd, var å samle inn penger til begravelseskasser for å komme verdig i jorden. Rokkan ba oss ikke glemme slike menneskelige sider ved politikken.

Det var her data-arkivene skulle sikre nyskaping og intellektuell vekst i teamwork, Rokkans forskningsprogram. Kumulasjon og innovasjon. Det gjaldt å samle inn mest mulig sammenliknbare opplysninger som over tid kunne brukes til å si noe pålitelig om de enkelt lands politiske utvikling. Han så på partiene som samlende «pakker» av programmer for løsningsforsøk på politiske og sosiale problemer.

Partidannelsene ble så satt inn i en historisk utviklingslinje der konfliktskapende ulikheter av politisk, kulturell, territoriell og økonomisk art ble startpunktet for lederskapenes artikulering av samfunnsspenningene. Ved nasjonale krisepunkter kunne utviklingen ta ny retning: 1789 og 1917 er eksempler.

I noe av det siste han skrev, om formingen av nasjonalstater i Europa, skisserte han et program for videre satsing. Han satte opp mønstervariabler som kunne brukes for å studere politisk utvikling i andre verdensdeler. Ved sin død var han på vei tilbake til CMI. Der ville han styrke CMIs profil som et ledende senter for utviklingsforskning med Europa som bakteppe. Så tragisk at ikke helsa holdt.

Rokkan leste enormt og var selv en bro over kløften mellom statsvitenskap som lærdomsgren statsvitenskap som teknisk disiplin. Han advarte mot «numerologisk nonsens»: kvantifisering for den tekniske briljansens egen skyld. Problemene skulle definere metodene, ikke omvendt. Statsvitenskap måtte ikke forfalle til en lekegrind for tallekvilibrister.

Og intellektuell åpenhet var sentralt. Under sitt eget oppgjør med studentradikalerne i 1968 advarte han kritikerne mot å ende opp med en ideologi som minnet om «gjendøperi» og «frelsesdogmatikk». Men han ansatte en av sine skarpeste kritikere - for å sikre en bred vifte av oppfatninger.

Mange misforståelser er knyttet til Rokkans bruk av modeller. De er ikke lukkede tankesystemer. De er tankeførende pekepinner mot områder av politisk endring. Og stadig under reform, finsliping. Åpningsord, invitasjoner.

Ta den klassiske sentrum/periferispenningen: Senterpartiet ligger nå an til å få en førende rolle i Nord-Norge. Senterpartiet? Nettopp denne overraskende opplysning bringer oss til kjernen av Stein Rokkans politiske sosiologi. For hva ser vi her? Den klassiske skillelinjen sentrum/utkant aktivisert. Dyptsittende reflekser i den nord-norske befolkningen som bringes til overflaten med sammenslåingsplanene for Troms og Finnmark.

Vi har sett det før, i form av særskilte nord-norske protestpartier: Anders Aune-lista og Kystpartiet. Stein Rokkan siterte en gang Torild Skard forståelsesfullt: «Det er Oslo som ligger avsides». Presis!

Lignende konfliktdimensjoner – eks. økonomi, region, religion, klasse, språk, urbefolkning/dominantkultur, kjønn, alder - ligger der som potensielle kløftdannelser i samfunnsveven. Men de er ikke passive planker i et gulv; skillelinjer er bevissthetslag som må vekkes til live, fortolkes og påpekes. Hvilke er partidannende, hvilke ikke?

Det er her politisk lederskap kommer inn – ikke minst intellektuelle. De kan sette navn på tilstander og målsettinger og slik konsentrere politisk energi. Det var f.eks. filosofen Arild Haaland som fant på slagordet «Nei til salg av Norge» tidlig på 60-tallet.

Lederskap blir derfor en nøkkelfaktor og utdanning. Rokkan var opptatt av utdanningseksplosjonens effekter på partisystemene. I 1969 argumenterte han for at det økende antall med høyere utdanning ville utfordre partiledernes hegemoni i fortolkningen av partienes mål. Blekket var knapt tørt på foredraget før SUF brøt med SF og ble et maoistisk parti. Studentene var drivkraften i denne renessansen for marxistisk tankegods i Europa. Det gjorde Rokkan fascinert av dette plutselige utopiske 68-utbruddet.

Studiet av sosial struktur er den politiske sosiologiens paradegren. Rokkan var f.eks. interessert i den hedmarkske kommunismens opphav. Han viste til de store forskjellene i bruksstørrelse på gårdene i Hedmark sammenliknet med Sogn og Fjordane. Det ga rom for klassespenninger i øst, likhetsideologi vestpå. Mot sterke skogeiere i øst stod småfolk i sesongarbeid i skogen. Det ga kommunismen vind i seilene. Kollegaen Erik Allardt har vist det samme for Finland.

Vestpå var den sosiale struktur så egalitær at det ikke ga rom for ekstremisme. Det fikk også NS oppleve. I Sogn og Fjordane hadde ikke partiet en gang folk til å fylle tillitsvervene. Lekmannskristendommen anså i tillegg NS som et ukristelig parti som attpåtil ville fjerne den kanal til innflytelse som valgene til Stortinget ga. Ikke til å undres at Quisling hadde det strevsomt på Vestlandet.

Personlig var Rokkan konfliktsky, men uttalte at den neste generasjonen av samfunnsvitere måtte oppfordres til å bidra til å øke «rasjonaliteten og realismen» i diskusjonen av politiske alternativer, enten de holder seg innenfor «det etablerte avgjørelsessystemet eller er ledd i kampen for et revolusjonært nytt». Forskerne måtte ikke være like tilbakeholdne som han. Dette er noe annet enn ‘formidling’, en blek pedagogisme. Det er en oppfordring til å bli offentlig intellektuelle. Oppfordringen bør holdes levende. Det er for mange petimetere på universitetene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.