I de beste familier

Jeg er overbevist om at norskpakistansk ungdom er klare for å nekte å arve ukulturen.

EN PROFFERE Hege Storhaug, væpnet til tennene med statistikk og med overskudd fra helvete, vet hvor skoen trykker. Med fullt overlegg kliner hun til og utroper Siv Jensen til landets ledende feminist. Hvis vi ser nærmere på Storhaugs argumenter for å rose FrP, ser vi at sannheten nok er en helt annen, nemlig at det egentlig ikke er Siv Jensen, men Storhaug selv som er landets ledende feminist! Og slikt fører man da ikke i pennen selv, bittelitt anstendighet må man ha. Men Storhaug vet hva hun gjør.Storhaugs mangeårige erfaringer med å bli forsøkt utdefinert fra integreringsdebatten av meningsmotstandere på venstresiden, har gjort henne til en skamløs, høyrevridd og herdet ildsjel som gir fullstendig faen i om hun bruker uetiske metoder. I dag framstår hun som en som taler varmt og krystallklart for en aggressiv tvangspolitikk. Uspiselig i Norge idag, men er det noe i at om få år vil «alle» mene det samme som Storhaug?

I SÅ FALL kan venstresiden og dens feminister få ut fingeren nå med en gang og ta på alvor en ny individorientert politisk kamp. Ikke sitt og vent på at det skal skje noe magisk og at patriarkatet faller helt av seg selv. Det skjer ikke. Det reproduserer seg, og blir verre fordi det reproduserer seg i lukkede miljøer.Medisinen er å åpne miljøene, ikke å krysse fingrene og håpe på at folk selv skal finne veien ut. Prisen er nemlig kvinneskjebner som ville fått Ibsen til å tenke på selvmord.Det er snakk om et reellt eksistensielt press på menn. En psykisk belastning, som opprettholdes ved at mannsamfunnet ikke viser empati med frigjorte, selvstendige kvinner.Det er ikke lenge siden en pakistansk familiefar vakte internasjonal oppsikt da han henrettet alle sine fem døtre fordi eldstedatteren ble beskyldt for å være umoralsk - hun hadde skilt seg. Jeg går gjerne med på at også denne faren var psykisk ustabil, men hvorfor ble alle jentene drept og stilt kollektiv til ansvar for en kulturell og religøst begrunnet beskyldning om umoralskhet hos en datter? Faren sto frem og snakket om dette i pressen. Ironisk nok klarte han å sette ord på at han som en ærbar mann følte seg nødt til å bli drapsmann. Hvis gruppepresset ikke hadde vært der, frykten for å bli utstøtt fra samfunnet og miste sosial anseelse, ville ikke en far sett seg nødt til å gi en datter dødsdom, med den begrunnelse at hun utsatte familien for sosial død ved å velge sitt eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PAKISTANERE MÅ, til tross for alle sjokkene, fornektelsen og frykten for stigmatisering, si det som det er: Vi har et problem, og vi klarer ikke å løse det alene.Mukhtaran Bibi som opplevde at både hennes bror og hun selv ble gruppevoldatt etter en ulovlig dom fra det tradisjonelle landsbypatriarkatet, reiser nå verden rundt og forteller om sin situasjon. Bibi mottar stadig henvendelser fra fattige kvinner uten utdannelse, uten talspersoner, som ikke orker å sitte å se på at barn og kvinner i deres egen familie blir utsatt for vold og tortur i et samfunn der det både i kulturen og religionen er tabu å snakke om seksuelle og voldelige overgrep. Når psykisk sykdom i tillegg er tabu, blir dette et så livsfarlig sammensatt problem at vi ikke kan forvente at det skal løses med en løsrevet debatt om pakistansk kultur.

VI SNAKKER IKKE ikke kun om et middelaldersk landsbyfenomen, men om et fiendtlig kvinnesyn som eksisterer i systemet. Det er støttet av lover mot kvinners autonomi i både den religiøse og offentlige lov, men også i uskrevne, tradisjonelle kjønnsroller. Fredsprisvinner Shirin Ebadi som er på Norgesbesøk nå, snakker om nettopp dette når hun stolt og verdig forteller om moderne, godt utdannede, opplyste og selvsikre iranske kvinner. Problemet er bare at patriarkatet og det politisk-religiøse system ikke godtar dem som autonome individer.Hvis trippeldrapsiktede Shahzad Khan er så syk som det tyder på, ville kanskje noen andre ha blitt skutt og drept, før eller siden. Men slik gikk det ikke. Det var hans egne søstre, ressurssterke jenter, som betalte prisen. Jenter som var en del av nærmiljøet, med flere norske venner og venninner. De var typiske veloppdragne pakistanske jenter, de var ikke spesielt opprørske, de viste lojalitet til sin familie. De kjempet og var midt oppi verdikampen, men sviktet aldri sin familie, slik ærbare pakistanske kvinner skal være. Men de var også moderne jenter, ikke fordi de bodde i Norge, men fordi de var mennesker av vår tid. Derfor blir Bjarne Håkon Hanssens velmenende replikk om å lære seg norske verdier feilslått. Det blir for dumt å snakke om å lære «norske verdier» når drapsmenn oppstår i alle kulturer. Mennesker har rett til å bestemme over sin egen kropp og fremtid uansett hvor de befinner seg. Dette er ingen norsk rettighet, og heller ingen særnorsk oppfinnelse.

DET ER HELLER ikke riktig som Afshan Rafiq hevder, at dette kun handler om folk uten utdannelse og med konservative holdninger. Det pakistanske patriakatet opprettholdes fordi det går i arv og på grunn av gruppepress som finnes selv i de beste familier - også de med god utdannelse og solid økonomi. Der har Saera Khan og Loveleen Brenna vist en befriende tydelighet og tankeklarhet, som gir grunnlag for optimisme. Det behøver ikke å gå flere generasjoner, for at holdninger skal endres og grunnleggende menneskerettigheter respekteres.Jeg legger heller ikke skjul på at det kunne vært meg som ble offer for denne ukulturen. Hadde presset på mine brødre vært sterkere, hadde en av dem vært for svak/syk, hadde foreldrene mine vært pådrivere, hadde jeg kanskje ikke vært i live til å skrive dette. Men jeg har sett forandring skje på en generasjon - uten politiske tvangsordninger eller en nyvekket venstreside. Og uten Siv Jensens velsignelse.

DET SOM ER spesielt med norskpakistanere, når vi først skal skille dem ut som gruppe, er at de har lengst fartstid som muslimer i Norge. Det vil si at de sitter med nøkkelen til å modernisere og utvikle kulturen også i forhold til nye innvandrergrupper, som de fra Midtøsten eller Afrika. Et moderne, liberalt og mer likestilt kvinnesyn blant norskpakistanere vil også bidra til at forferdelige, perverterte kontrollmekanismer ikke uten videre kan videreføres i andre lukkede miljøer med liknende kvinnesyn. I det perspektivet er det nødvendig med en åpen religionskritikk der man ikke står i fare for å bli forfulgt for sine meninger.Norske medier og politikere må huske på at barna av innvandrere utgjør en meget ung «nasjon». Politikerne er ikke eksperter, det eneste de kommer langt med er ærlighet, vilje og mot til å se hva disse konfliktene egentlig handler om. Det er disse unge menneskene som må leve med konsekvensene av norsk innvandringspolitikk. Pakistanske kvinner og menn vet at presset som er der på grunn av kulturelle kjønnsroller, får alvorlige konsekvenser når konflikter dukker opp, noe de faktisk vil fortsette å gjøre av helt naturlige årsaker. Det er naturlig for mennesker som har vokst opp i et fritt land å velge sitt eget liv slik de selv ønsker å leve det, og anstrenge seg for å få det til. Religion og kultur blir brukt som forklaring, men det er patriarkatet som står for fall, det patriarkatet som sårbare syke mennesker ikke takler, uansett hvilket kjønn de måtte ha.

JEG TROR AT pakistansk ungdom i dag kan vise at kvantesprang i kulturen kan skje uten tvang, uten politisk maktspill, eller partipolitisk propaganda. Jeg er overbevist om at norskpakistansk ungdom er klare for å nekte å arve ukulturen. Spørsmålet er om Norge er rede til ikke å akseptere import og opprettholdelse av dette patriarkatet, og om Norge er i stand til å ta i mot og ta ansvar for syke individer. Jeg skulle virkelig ønske det ikke var slik, at unge norskpakistanere som egentlig burde leve sine liv, likestilt og fullverdig, uten slike bekymringer, stadig blir konfrontert med stigmatiserende debatter. Idag er andregenerasjons pakistanere blitt unge voksne, de er selv foreldre, de har et valg, en innsikt og et press. Dette er ensomt, fordi de er de første i norsk historie med denne tokulturelle utfordringen, men de er dermed også de første som har innsikt til å ta tak i problemene. Selv om mange av oss vegrer oss mot stigmatisering og påtvungne krav om å ta avstand til vold, er det vår sjebne å nekte å arve de menneske- og frihetsfiendtlige sidene som svært mange av oss lider eller har lidd under. Støttegrupper av pakistanere som er der for andre pakistanere som ikke takler presset, er en vei å gå. Flere offentlige debatter der pakistanske liberale menn holder innlegg er like nødvendig, slik at unge og voksne menn med pakistansk bakgrunn ser at det er mulig å sette ord på egen frustrasjon og tabuer og ikke minst stille spørsmål ved tingenes tilstand.

DET ER PÅ TIDE at det pakistanske miljøet tar tak i tilfellene der unge tenåringsjenter som frigjør seg, først sviktes av felleskapet og familien, for så å blir utsatt for konservative dobbeltmoralske menn som lurer, doper ned og voldtar dem. Menn som så mobber jentene og deres familier for hor og umoralskhet. Her kan like gjerne kvinner være kvinner verst, som menn som på samlingsteder ler av og mobber en mann som ikke har kontroll på sine kvinner. Hver eneste mann og kvinne som baktaler og fordømmer, hver eneste familie som snakker nedlatende om en annen families kvinner og menn fordi de ikke er «gode pakistanere» eller «gode muslimer», det er disse som er ansvarlige for at slike menneskefiendtlige holdninger fortsetter å ta liv.Like viktig er det at flere og flere unge pakistanske gutter ikke uten videre godtar tradisjonen med at kvinner er til for å gjøre livet behagelig for dem, som koner, søstre og mødre, uten selvstendige liv, ønsker og behov. Når flere pakistanske gutter skammer seg over at kvinner blir kontrollert i stedet for at de tar egne valg, har vi kommet langt. De som samler familiens menn for å banke opp gutter som bryter - det er de som skal skamme seg. De skjulte rusproblemene er en annen viktig utfordring, som kombinert med patriarkatet skaper et helvete i mange familier.

TRIPPELDRAPET på Kalbakken handler ikke om pakistanske jenter som har blitt «norske», det handler om tre solstråler som aldri ønsket å sverte familien sin, og om psykisk sykdom. Samtidig blir det å bare skylde på helsevesenet, en «behagelig» løsning for alle. Her er det et bakteppe, som til slutt resulterte i at aggresjonen gikk ut over søstrene.Det finnes en medisin mot begge deler. Bryt tabuene og forlang at lynsjingen slutter, enten ordren om kontroll, utstøtelse, vold eller drap kommer som resultat av press fra familien, miljøet her, eller fra Pakistan.De tre ressursterke jentene fra Kalbakken har lidd, deres død skal ikke være forgjeves, enten det handler om å ta et oppgjør med psykiatrien eller patriarkatet. Vi kan ikke gi oss før humanismen er gått inn i blodet. Det er her vi skal begynne, og i dag som voksen norskpakistaner vet jeg at det går an. Selv i de beste familier.