I de beste familier

Jeg er overbevist om at norskpakistansk ungdom er klare for å nekte å arve ukulturen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

EN PROFFERE Hege Storhaug, væpnet til tennene med statistikk og med overskudd fra helvete, vet hvor skoen trykker. Med fullt overlegg kliner hun til og utroper Siv Jensen til landets ledende feminist. Hvis vi ser nærmere på Storhaugs argumenter for å rose FrP, ser vi at sannheten nok er en helt annen, nemlig at det egentlig ikke er Siv Jensen, men Storhaug selv som er landets ledende feminist! Og slikt fører man da ikke i pennen selv, bittelitt anstendighet må man ha. Men Storhaug vet hva hun gjør.Storhaugs mangeårige erfaringer med å bli forsøkt utdefinert fra integreringsdebatten av meningsmotstandere på venstresiden, har gjort henne til en skamløs, høyrevridd og herdet ildsjel som gir fullstendig faen i om hun bruker uetiske metoder. I dag framstår hun som en som taler varmt og krystallklart for en aggressiv tvangspolitikk. Uspiselig i Norge idag, men er det noe i at om få år vil «alle» mene det samme som Storhaug?

I SÅ FALL kan venstresiden og dens feminister få ut fingeren nå med en gang og ta på alvor en ny individorientert politisk kamp. Ikke sitt og vent på at det skal skje noe magisk og at patriarkatet faller helt av seg selv. Det skjer ikke. Det reproduserer seg, og blir verre fordi det reproduserer seg i lukkede miljøer.Medisinen er å åpne miljøene, ikke å krysse fingrene og håpe på at folk selv skal finne veien ut. Prisen er nemlig kvinneskjebner som ville fått Ibsen til å tenke på selvmord.Det er snakk om et reellt eksistensielt press på menn. En psykisk belastning, som opprettholdes ved at mannsamfunnet ikke viser empati med frigjorte, selvstendige kvinner.Det er ikke lenge siden en pakistansk familiefar vakte internasjonal oppsikt da han henrettet alle sine fem døtre fordi eldstedatteren ble beskyldt for å være umoralsk - hun hadde skilt seg. Jeg går gjerne med på at også denne faren var psykisk ustabil, men hvorfor ble alle jentene drept og stilt kollektiv til ansvar for en kulturell og religøst begrunnet beskyldning om umoralskhet hos en datter? Faren sto frem og snakket om dette i pressen. Ironisk nok klarte han å sette ord på at han som en ærbar mann følte seg nødt til å bli drapsmann. Hvis gruppepresset ikke hadde vært der, frykten for å bli utstøtt fra samfunnet og miste sosial anseelse, ville ikke en far sett seg nødt til å gi en datter dødsdom, med den begrunnelse at hun utsatte familien for sosial død ved å velge sitt eget liv.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer