I de beste familier

Velspilt og komisk, men mest av alt et dypt tragisk familiedrama.

FILM: Det er noe Roy Anderssonsks over Peter Schønau Fogs langfilmdebut «Kunsten å gråte i kor». På den ene siden har han laget et overbevisende, tragisk og velspilt familiedrama. På den andre siden har han maktet å blande det dypt tragiske med det patetiske og komiske. Resultatet er en film som mest av alt irriterer og gjør forbannet. Ikke på grunn av manglende kvaliteter eller plump humor. Men fordi du – i alle fall jeg – aldri før har følt et så sterkt ønske om filleriste filmens karakterer. I enkeltes tilfelle nærmest kvele.

Handlingen utspiller seg i en liten by sør i Danmark, og hjemme hos 10-år gamle Allan, på begynnelsen av 1970-tallet. Allans far lider tilsynelatende av sterk depresjon, truer til stadighet med å ta livet av seg og gråter høylytt hver kveld for å få medlidenhet. Moren til Allan nekter å høre på farens jammer, velger den enkle utvei og knasker sovepiller for å stenge ekteskapet ute. Samtidig lukker hun øynene for overgrepene hennes ektemann påfører deres 14 år gamle datter. Allan derimot elsker sin far over alt på jord, og viser seg villig til å gå over lik for å glede den patetiske og ekstremt utspekulerte patriarken.

Til tross for den alvorlige tematikken blir aldri filmen mørk og tung. I stedet forteller den troverdig og engasjerende om en fars terrorisering av sin familie, og hvor viktig og lett det tilsynelatende er å holde masken foran resten av bygdebefolkningen. Filmskaperen tar tidskoloritten på kornet og forteller historien gjennom Allans øyne. Det er med andre ord duket for en reise inn i de beste familiers mørke avkroker, fortalt av en uskyldig og naiv guttunge, som ikke er gammel nok til å forstå alvoret av farens handlinger, men som i stedet ser det som sin plikt å gjøre ham glad.

I de beste familier