I de beste familier

Fransk borgerlig realisme blandet med filmmagi og utsøkt spill.

FILM: Det begynner med en begravelse. Patriarken ser ut over dem som har møtt opp på kirkegården. «Jeg har mistet en sønn. Men jeg føler ingen sorg», sier han. I stedet vurderer han situasjonen, livet og døden analytisk, på lik linje med hvordan han og fruen, familiens overhode, måler hennes gjenværende tid å leve, da hun blir rammet av en alvorlig sykdom.

Stø hånd

Det er noe Altman-, Bergman-, Per Fly-aktig over Arnaud Desplechins «En julefortelling», vi snakker om borgerlig realisme, et håndfull sammensatte karakterer og en mengde forskjellige historier, innrammet av fire vegger og tre høytidsdager.

Samtidig er Desplechin mer leken i stilen enn de nevnte mestere, mer fransk, der han utfordrer filmmediet og aldri legger skjul på at han forteller en historie og lager en film. Han lar skuespillere henvende seg direkte til kameraet, han bruker fortellerstemme, fryser bilder og hopper fram og tilbake i tid.

Hele tiden med stø hånd på rattet. Slik sett minner han om både Jeunet og Godard, der han blander filmmagi med en ikke-konvensjonell fortellerstruktur.

Indre konflikter

Filmen handler om familien Vuillard, en klan der moren med største selvfølgelighet forteller barna sine at hun misliker flere av dem, der søsteren har fått sin storebror utstøtt fra familien gjennom rettsvesenet, der en fetter elsker sin fetters kone, og der schizofreni, Platon, Sartre og Bach er en del av hverdagen.

Kollisjonen oppstår i det matriarken får dødsdommen av legen, og familien Vuillard blir enige om å feire sin første jul sammen på mange år. Det skal vise seg å bli en prøvelse, men også en minneverdig og rørende opplevelse.

Munter og alvorlig

Vi får oppleve bruddstykker av livene til de forskjellige familiemedlemmene, og blir kjent med dem gjennom deres (mis)forhold til hverandre.

Historien er preget av hemmelighold og alvor, og bakgrunnen for konfliktene får vi aldri riktig ta de del av, likevel er filmen gjennomgående munter og varm, og inneholder fransk, kjærlig spydighet på sitt beste.

Godt skuespill

Skuespillerne er hentet fra øverste hylle, og til tross for at filmen ikke har noen egentlig hovedrolle, og til tross for at det er vanskelig å peke ut en blant mange, er det umulig å komme bort ifra Catherine Deneuve, som gløder i hver eneste scene hun spiller i, og som viser seg som en av våre beste skuespillere.

Ikke knirkefritt

Filmen varer i 2 timer og 34 minutter, men føles aldri kjedelig eller langsom. Den er for kløktig skrudd sammen, for stappet med gjenkjennelige øyeblikk og godt driv til det.

«En julefortelling» er en film for dem som har levd lenge nok til å forstå at livet ikke er knirkefritt, en film for filmelskere og for frankofile. En film du bør se denne julen.