ILLEVARSLENDE:Det er mye mørke under pynteligheten i «Dogtooth».
ILLEVARSLENDE:Det er mye mørke under pynteligheten i «Dogtooth».Vis mer

I de verste familier

Du vil ikke at den smilende familien i «Dogtooth» skal bli hos deg lengre enn høyst nødvendig.

|||ANMELDELSE: Det er få bilder som på mer uhellsvangert vis signaliserer at noe er riv, ruskende galt enn synet av en veloppdragen og vannkjemmet barneflokk i hvite og lysegule bomullsklær.

I «Dogtooth» skrus ubehagsmeteret opp fra åtte til ni allerede i første bilde: De tre barna, en gutt og to jenter, er trolig rundt tyve, de er altfor store for knebuser og hvite krager, og de blir forklart av en båndopptager at ordet «hav» henviser til den store skinnstolen i stua.

Greske Giorgos Lanthimos tok med seg Un certain regard-prisen fra Cannes i fjor hjem til Hellas for festivalsnakkisen «Dogtooth», en original og opprivende film som uten å blunke går nærmere og nærmere inn på en pervers, psykopatstyrt familie.

Gledesløs sex
De tre barna har hele livet vært sperret inne på familiens eiendom. De har fått høre at menneskeetende katter vil ete dem om de går uten for gjerdet. De holdes frosset fast i en evig, uskyldig barndom, skjønt den tyranniske familiefaren, som er den eneste som noen gang forlater huset, har innsett at sønnen etter hvert har fått voksne behov og betaler en av de kvinnelige vekterne på jobben for å bli med hjem og yte nødvendige seksuelle tjenester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sexscenene er pinefullt eksplisitte, blottet for glede og badet i et ubarmhjertig hvitt lys som hever over enhver tvil at du bivåner en skikkelig kunstfilm.

Partert

Familien lever i spennet mellom det pyntelige og det groteske. Det finnes ingen mellomting. I det ene øyeblikket er barna lydige og lekne, i det neste skader de seg selv og hverandre. De kjøpeslår med sin egen seksualitet, som ingen har lært dem å takle. I de rolige bildene fokuseres det ofte på den ene deltageren i en dialog, mens den andre er til stede bare gjennom en skulder eller et ben som stikker inn i bildet.

Slik skaper Lanthimos en følelse av amputerte liv, av parterte personligheter. Han får også vist de langsomme prosessene i ansiktene til de forvokste barna, som forsøker å få sin verden til å henge sammen tross stadig nye og forvirrende opplysninger.

«Dogtooth» er rett ut hypnotiserende.

Men til å være så forferdende er den underlig flyktig. Slik virker Lanthimos' film mer som et eksperiment, en lek med et lukket rom, enn noe som gir ny innsikt. Kanskje er det like greit. Den smilende familien med det indre mørket er nemlig ikke noen du vil skal bli værende.