Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

I de verste familier

Rabiate menn og utmattede kvinner ødelegger livene sine i tur og orden.

||| FILM: En kan jo lure på hvor lenge det vil gå før vi får noe liknende fra Island, hvis økonomiske armageddon har vist seg så altoppslukende at selv McDonald's rømmer konkursøya. «Barn» og «Foreldre», fra henholdsvis 2006 og 2007, settes nå opp på norske kinoer, som en påminnelse om hvor utforskende og artistisk ambisiøse filmer Island produserte før katastrofen rammet.

Nå klarer hovedpersonene i både «Barn» og «Foreldre» fint å ødelegge for seg selv, uten noen finanskrise til å hjelpe dem på veien.

Skjebnetungt
Begge filmene er fotografert i et vakkert, mørkt og skjebnetungt svart-hvitt, som bringer fram uante dimensjoner i ansiktene til skuespillerne, men som også gir et drag av noe selvbevisst og overestetisert. Begge er også multiplottfilmer med tydelige tematiske likheter, der hovedpersonene i den første filmen kommer igjen som biroller i den neste.

Regissør og manusforfatter Ragnar Bragason har latt seg inspirere av Mike Leigh, arbeidet fram fortellingene i nært samarbeid med skuespillerne og latt synergien drive historiene framover. Det er en interessant metode som gir enkelte vibrerende scener, men viser sin svakhet i at noen av historietrådene virker planløse.

Villfarne gutter
«Barn» er den mest energiske av de to filmene, med enkelte brutale scener. Den viktigste historielinjen i filmen handler omtolv år gamle Gudmundur (Andri Snær Helgason), hans utslitte og overarbeidede og utålmodige mor, og hans ukjente far, som plutselig dukker opp og viser seg å være en hitman som har effektive metoder for å få sønnen med på fotballaget. Både Gudmundur og faren er på sitt vis villfarne og innestengte barn med behov for omsorg, og de gjør inntrykk i sine forsiktige og fåfengte forsøk på å gjøre livene sine bedre.

Filmen følger også den voksne Marino (Olafur Darri Olafsson), som er forblitt et stort barn på grunn av sin schizofreni, men til tross for Olafssons store, uttrykksfulle ansikt virker Marinos historie noe uforløst.

Herskesyke menn
I «Foreldre» kretser handlingen rundt en ung, nervøs og navnløs mor som etter et arbeidsopphold i utlandet forsøker å finne tilbake til sønnen sin. Som seer aner man at det ligger noe mer under morens skjelvende ettergivenhet overfor sin herskesyke svenske kjæreste, som følger etter henne til Island. Det er dypt tilfredsstillende når hun viser seg at hun er langt mer handlekraftig enn hun ser ut.

Men «Foreldre» føles likevel som den først og fremst handler om menn. Ikke menn i sin alminnelighet, men krakilske, selvsentrerte menn, tre av dem, brølende av såret stolthet, fulle av frustrasjon overfor kvinnene de føler seg lurt av. Kanskje er disse tre på stadiet før de oppsøker ekskjæreste med pistol i lomma, som vi vet noen er i stand til. Men på film blir historiene deres ensidige og utmattende.

Ragnar Bragason har et blikk for bilder og mye gøts. Denne anmelder nærer et spinkelt håp om at selv Island anno 2009 vil la ham prøve et par ganger til på å finne toppformen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media