BOK: Sørlle, Steinar: «Lyset under våre drømmer» Gyldendal 86 s. Kr 169 Her opptrer en Eurydike som har falt ut av hverdagen og som befinner seg i en sinnets og mytens underverden. Og som er tapt for sangeren Orfeus. Sørlles Orfeus er «blant oss» i hverdagen, opptatt med prosaiske gjerninger. Ja, han tviholder på disse gjerningene: Smøre brødskiver, skrive. «Holder meg fast i disse. Siden så mye blir borte.» Men han tilhører også mytens mønster. Han har makt til å spille og synge sin Eurydike tilbake til lyset og dagen. Men han får ikke snu seg og se hennes ansikt før hun er vel oppe i dagen.

Umulig

Men det blir en umulig oppgave fordi det står ett kall ut fra denne Eurydikes ansikt. Diktene hans dreier seg om dette ansiktet. Og selv om de minner om Hofmos fall ut av hverdagen, så ligger de kanskje nærmere den ansiktsetikken som den franske filosofen Levinas har pånødet oss. Uten at Sørlle behøver å ha lest Levinas. Den andres ansikt har alltid vært der. Levinas har vist oss det. Sørlle viser oss det. Også hans dikt bringer oss erfaringer om det andre. I den andres ansikt peker han mot sporet av det uendelige. Han ser «det uutgrunnelige dypet / bre seg / bak pupillenes mørke krater». Han ser ansiktet stige av «nattens framkallervæske, / de dype sorgens vann». Eurydikes sorg er Orfeus' sorg. Hennes ansikt kaller fra en bunnløs tid: «Dine ansikters dypere ansikter, / alle minners dypere minne».