ORMTUNGE: En gang het de deskjournalister. Nå heter de kanskje nettjournalister. Eller hva med Gríma Ormtunge? Digitale forførere som hvisker din indre kong Théoden forbudte ting i øret. Foto: SF Norge
ORMTUNGE: En gang het de deskjournalister. Nå heter de kanskje nettjournalister. Eller hva med Gríma Ormtunge? Digitale forførere som hvisker din indre kong Théoden forbudte ting i øret. Foto: SF NorgeVis mer

Tuftebarten:

I den evinnelige digitale hviskeleken er det noen slipper alt for lett unna

Den digitale hviskeleken, trynefaktoren og de tryneløse.

Meninger

La oss si at saksforholdet er omtrent som følger. En Oslo-politiker rammet av trusler blir oppfordret av forvaltningen om å bruke biltransport av sikkerhetshensyn. En journalist i en redaksjon som politisk sett har lite til overs for politikken som føres dekker saken. I tillegg til å beskrive sikkerhetshensynet legger han vekt på at bilbruken til denne politikeren, som før har syklet rundt i byen sin, har skutt i været. Når saken kommer på Facebook, eksploderer den i hets blant avisens faste toppkommentatorer. Som så ofte i nyhetsbildet, har byråkrati og forvaltning blitt til personhets i løpet av kort tid. Motreaksjonen på Twitter lar ikke vente på seg. Og til slutt må redaktøren gå ut med en ganske uinspirert beklagelse.

Spaltist

Tuftebarten .

Anonymt twitter-fenomen, som boltrer seg i langtekst hos Dagbladet. Har blant annet spådd at Rosenborg rykker ned i Adecco-ligaen og at Donald Trump får Nobels Fredspris i 2017.

Det hele er en digital hviskelek. Hvert nye ledd legger til mening i saken, og toner ned det opprinnelige saksforholdet. Egentlig er jo denne digitale hviskeleken ganske oversiktlig, fordi hvert ledd gir seg til kjenne. Det kalles åpenhet. Bortsett fra et par feige jævler, som han der Tuftebarten i Dagbladet, er det offentlige ordskiftet i Norge relativt gjennomsiktig. Så hvor gikk det egentlig skeis?

La oss følge trynene. Det starter litt anonymt, siden Rådhusets forvaltningstjeneste forblir tryneløse i denne sammenhengen. Men politikeren selv, Lan Marie Nguyen Berg, står som vanlig fram og forklarer seg som best hun kan. Journalisten, Tommy H. S. Brakstad, viser også trynet sitt, om enn i et bittelite bylinebilde. Han får ta på seg skylda for at det som egentlig var en sak om økt sikkerhet ble en sak om økt bilbruk.

Til og med alle Facebook-kommentatorene viser frem trynet sitt. En endeløs rekke av profilbilder. Middelaldrende gubbetryner som høster likes på å kalle MDG-Lan for klorofyllkommunist. Oversminkede selfietrutmunner som deler saken med kommentarer som «så var det dette med liv og lære da». Det virker ikke som om disse har noe problem med å stå for det de har skrevet. Ekkokammeret i Nettavisens kommentarfelt er jo tross alt en stor og støttende familie.

Til sammen blir det mange tryner. Og mange må dele ansvaret for at det gikk som det ofte går når Nettavisens journalistikk møter et nådeløst internett. Men i denne evinnelige digitale hviskeleken er det noen slipper alt for lett unna: De tryneløse.

Fordi før saken dukker opp i feeden din saken, er det nemlig noen som gjør det siste lille grepet. Disse tryneløse budbringerne legger ut små spekulative stikk som «først stopper hun velgernes kjøring, så…». En gang het de deskjournalister. Nå heter de kanskje nettjournalister. Eller hva med Gríma Ormtunge? For det er det de er, under kappen sin. Digitale forførere som hvisker din indre kong Théoden forbudte ting i øret.

De tryneløse gjør oss ikke bare litt slemmere. De gjør oss også litt dummere. Legger til hjerte-emojis og ord som «tragisk» og «bare trist!» når kongen må på sykehus, eller en gutt går gjennom isen i Askim. Facebook har 13 årsgrense. Hvis ikke disse tryneløse nettjournalistene greier å overbevise oss om at de faktisk er eldre enn det, bør de slette kontoen sin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook