«Den 12. mann»:

I den nye krigsfilmen fremstår nordmennene som høystemt patriotiske og litt naive.

Forrige gang historien om Jan Baalsrud ble filmet var det annerledes.

Kommentar

De er kanskje okkupert, men nordmennene forblir uansett en kompakt liten klubb. Slik er det i alle fall i «Den 12. mann», Harald Zwarts nye film om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra tyskerne, som har premiere i julen. På den kalde og kuperte ferden mot svenskegrensen møter Baalsrud (Thomas Gullestad) gode nordmenn som hjelper ham oppriktig og umiddelbart, som snakker med glød om håpet han har tent hos dem, og som skilles ad med et kjekt «Alt for Norge». Baalsruds fangede kamerater bryter spontant ut i «Gud signe vårt dyre fedreland» når de skjønner at alt er tapt. Unntakene er to unge overløpere. De flakker med blikket, men har lite å si.

Baalsrud er ikke lenger her for å kunne nikke anerkjennende eller ikke til skildringen av det han opplevde. Men han var selv rådgiver for den første filmen om flukten, klassikeren «Ni liv» fra 1957. Der fremstår både han selv og hjelperne noe annerledes.

Arne Skouens film, med en karslig karismatisk Jack Fjeldstad i hovedrollen, ble valgt ut til hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes og nominert til Oscar for beste utenlandske film. I «Ni liv» har ikke nordlendingene Baalsrud møter tid til å slå seg for brystet og synge fedrelandssalmer. De er barske, nøkterne og mistenksomme, ofte uenige seg imellom om hvordan de bør gå frem. De spør seg om Baalsrud selv kan være en spion, eller om det kanskje var han selv som anga kameratene. De må lyve for sine nærmeste i lange, anspente scener. Når svigerfar kommer på uanmeldt besøk til småbarnsfaren Martin (Alf Malland) like etter at han har fått Baalsrud i hus, klarer han ikke skjule frustrasjonen. «Gamle folk prater for mye. Få han unna», sier han til kona Agnes (Henny Moan).

I likhet med «Den 12. mann» er «Ni liv» en film om heroisme. Skouen hadde som eksplisitt mål å hylle de som risikerte livet for å redde Jan Baalsrud. Men «Ni liv» lar dem også beholde sin individualitet. De er enkeltmennesker som må gå frem med stor kløkt og forsiktighet, også overfor familien. Til sammenligning drives de samme menneskene i «Den 12. mann» til uforsiktighet av en felles fedrelandskjærlighet. De virker ofte litt dumme.

Og de er veldig tidstypiske. De er ikke nordmenn fra 1943, da Baalsrud flyktet over fjellet, eller fra 1957, da «Ni liv» ble laget. De er legemliggjørelsen av den norskheten folk i 2017 er besatt av å definere og diskutere, av slik det kan være behagelig å se for seg at det en gang var. De fremstår som forent i en patriotisme de er seg uhyre bevisst, svært like og svært enige. Det er interessant at sakprosaen i de siste årene har vært opptatt av å komplisere og korrigere myter fra okkupasjonen, mens spillefilmen, massemediet, forteller psykologisk enkle heltekvad. Og at årets film virker mindre nyansert og mer gammeldags enn en film som er seksti år gammel.