"Svartediket" presenterer saftige historier som fortjener en forestilling.
"Svartediket" presenterer saftige historier som fortjener en forestilling.Vis mer

I den sorte gryte

Norges første black metal-musikal, «Svartediket», koker sammen litt for mye rart.

|||
TEATER:
«Svartediket» er en av disse forestillingene som kommer til å dele publikum i to, med linjal. Det er et prosjekt man enten er mottagelig for, eller ikke. Om du ser på «Svartedikets» eklektiske ansamlingnorrøne guder, blodige spedbarnslik, demoniske prester, hvitkledde spøkelsespiker, dryppende kandelabre, tette tordenskrall og tenker «er ikke dette litt teit?», er du fortapt.

Om du går til Norges første black metal-musikal, som hører inn under Festspillene i Bergen, med et åpent sinn og en svakhet for ekstravagant gotikk, kan det hende du vil verdsette forestillingens friskhet og beundringsverdige guts. Uansett er det litt for mye rot her, litt for mange sjødyr som er kastet oppi den bråkete bouillabaissen et steinkast fra Fisketorget.

Morbide myter

I fortellingen som var utgangspunkt for komponist Arild Brakstads plate «Svartediket», som nå er blitt musikal på Den Nationale Scene, blandes en sann historie om et ektepar fra bergenstraktene som fryktet at de var besatt av Djevelen, og de morbide mytene om de lokale konene som samlet inn uønskede spedbarn og druknet dem i fjorden.

Det er saftige historier som fortjener en forestilling med iherdig bruk av røykmaskin, og som passer godt til det massive og melodiøse metallsoundtracket.

Stemningsfullt

Scenografien, der gotiske bokstaver som staver forestillingens tittel er flettet inn i døde trær, er effektfull.

Og når «Svartediket» konsentrerer seg om hovedpersonene, den fromme Dyve (Siren Jørgensen) og hennes opprørske mann Deinar (Sigurd Sele), som ser på religionen som noe som vil undertrykke ham, samt spøkelsene som svever rundt hjemmet deres ved Svartediket, er dette spenstig teater. Her er stemningsmettede enkeltscener som låner fra stum- og skrekkfilmer.

Ufrivillig komisk

Men så blir det så altfor, altfor mye. Det blir vanskelig å huske på hvem som er barn av hvem, gjenferd av hvem, som gjorde hva mot hvilke av de andre rollefigurene. «Massken» (Stian Isaksen), en slags demon som spretter rundt på scenen i skinnjakke og blå glitterbukse, blir ufrivillig komisk. Kitschen blir kvelende.

Kristian Espedal, også kjent som black metal-vokalisten Gaahl, som for kort tid siden ytret at kirkebranner hadde stor symbolverdi og nedkalte vreden til biskop & festspillsjef over sitt langhårede hode, ser staselig ut som guden Heimdall, men hans rolle i dramaet som utspiller seg forblir tåkelagt.