Anmeldelse Film «Midsommar»

I denne skrekkfilmen er det ingenting som er skumlere enn en smilende svenske

«Midsommar» er en blodig, fascinerende og symboltung skrekkfilm som presser mot tålmodighetsgrensene.

SVENSK SKREKK: Filmen «Midsommar» finner sted i Sverige under midtsommerfeiringen. Anmeldere hyller filmen: - Må være regissert av Satan selv. Video: A24 Vis mer

«Midsommar»

4 1 6

Skrekkfilm

Regi:

Ari Aster

Skuespillere:

Florence Pugh, Jack Reynor, Will Poulter, William Jackson Harper, Vilhelm Blomgren

Premieredato:

26. juli 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Midsommar»

«Tenk deg godt om før du blir fascinert av svensk folkekultur»
Se alle anmeldelser

FILM: Den amerikanske skrekkfilmen «Midsommar» er muligens litt vanskeligere å selge i Norge enn i andre land. En intetanende amerikansk vennegjeng, som selvfølgelig er på en tur få av dem skal komme levende fra, reiser til Sverige for å delta på en tradisjonell midtsommerfeiring sammen med sin svenske kamerat.

Det viser seg at kompisen tilhører et avsondret og sektaktig samfunn, kalt Hårga, som har sin helt egen vri på nasjonaltradisjonen. Utfordringen for norske tilskuere vil være å komme over at «Midsommar» i praksis er en skrekkversjon av svenskeepisoden av «Ut i vår hage».

Her er de samme hvite klærne og lyseblonde lokkene, og de samme maniske smilene. Det er bare veldig mye mer blod.

Blodige tradisjoner

Det er egentlig mye pent å si om den bloddryppende historien. Den første timen er utmerket, mørk og rå og godt fortalt. Dani (Florence Pugh) er i et skrantende forhold med Christian (Jack Reynor). Han er egentlig på vei ut døra idet Dani rammes av en tragedie, og det blir umulig å stikke av.

Det er Ph.D-prosjektet til en av kameratene som bringer dem og vennene til Sverige, og hvis det er noen moral i «Midsommar» må det være at for mye antropologisk nysgjerrighet og respekt kan være livsfarlig. Den ene makabre tradisjonen avløser den andre i det lille samfunnet, men de tilreisende aksepterer alt så snart en vennlig svenske setter et mildt blikk i dem og forklarer at dette er slik de har levd i hundrevis av år.

Dyrisk hallusinasjon

Regissør Ari Aster ble et navn over natten med fjorårets skrekksuksess «Hereditary». I «Midsommar» ser det ut som han har fått gjøre omtrent som han vil - det vil si å bygge opp en fascinerende og mangslungen verden, i et strålende solskinn som blir stadig nifsere. Kaos møter renhet. De mystiske og ofte komiske ritene følger strenge og symmetriske mønstre, men både de og de religiøse tegningene på veggene i hyttene der gjestene blir innkvartert er fulle av løfter og trusler om sex, død og vold.

Den som har lyst til å ta seg noen timer og forsøke å plukke fra hverandre den tette skogen av fruktbarhetssymboler og naturmetaforer i «Midsommar» vil ha nok å fylle tiden med. At det så klart er rus involvert gjør at publikum også kan lure litt på hva som faktisk skjer og hva som er en slags sanselig eller dyrisk hallusinasjon. I alle fall vekker oppholdet i Hårga noe primalt i Dani som gjør at avskyen etter hvert går over i noe annet.

Pugh er glimrende i en rolle som hun klarer å gjøre jordnær selv når hun er omgitt av seremonielle ul og blomster som tilsynelatende plutselig begynner å puste.

Passe motbydelig

Men ritene fyller hele ni dager i Hårga, eller to og en halv time med film. Begge deler føles i meste laget, særlig siden birollene i filmen er sjablonger og det etter hvert begynner å demre at «Midsommar» ikke er fullt så original som den selv synes å tro, men at den ligner litt for mye på forbilder som «Wicker Man» og «Get Out».

Det er en spennende og passe motbydelig verden å komme inni, men når man først er på innsiden, er det ikke så mye av det som skjer som egentlig overrasker, kanskje med unntak av dette: På sitt vis er «Midsommar» egentlig en film om to mennesker som driver fra hverandre, og om én person som begynner å føle seg som en del av et kjærlighetsforhold som ikke er hva det virker. Det er når dét skjer, og når hevnen følger på, at «Midsommar» blir virkelig skummel..