REFSEREN:  Olav Thon klager over norsk ungdoms mangel på arbeidsmoral i et intervju med New York Times. Han mener de er bortskjemte. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
REFSEREN: Olav Thon klager over norsk ungdoms mangel på arbeidsmoral i et intervju med New York Times. Han mener de er bortskjemte. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

I det dyre riket

Olav Thon synes ungdommer er noen latsabber. Hvorfor er milliardærer så dumme når de uttaler seg? Spør Marie Simonsen.

Meninger

Du kan ikke gi katta fløte og vente at den skal fange mus, sa eiendomsbaron Olav Thon i et intervju med New York Times sist helg.

Det har ikke gått upåaktet hen. Kombinasjonen gammel milliardær refser lat ungdom og negativ omtale av Norge i utenlandsk avis, er uslåelig.

Men har han rett?

Thon har i hvert fall ett utilsiktet poeng. De fleste katter er laktoseintolerante og kan bli syke av melkeprodukter. Er de friske, går selv velfødde katter på musejakt, fordi det er deres natur. Selv titusen år som husdyr, har ikke temmet rovdyret i dem.

Men bare en generasjon på oljediett, har endret nordmenns nasjonale DNA, skal vi tro; fra to tomme hender til hendene i lomma. Norsk ungdom er ikke sultne nok. De er født med sølvskje og krever likevel å bli servert av staten. Det å jobbe eller ei er blitt et livsstilsvalg i Norge, konkluderer den amerikanske avisa etter møtet med Thon, som de omtaler som en høyrevridd «fox». Kanskje en hommage til Ylvis.

Ved et pussig sammentreff sier samferdselsminister Kjetil Solvik-Olsen noe liknende i en reportasje i Financial Times samme helg. Han hevder at norsk ungdom har liten lyst til å jobbe. Reportasjen er en lang bekymringsmelding om bedagelige, overbetalte nordmenn som tar ovale helger på hytta og lar næringslivet seile sin egen sjø utaskjærs. Avisa har også fått med seg at fjorårets nyord er å nave.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beskyldningene er ikke nye. Helt sida den første oljen har økonomiske miljøer spådd at rikdommen kom til å ta knekken på oss. Ordet særnorsk ble raskt et stikkord for alt som betyr den sikre undergang og en unnskyldning for å endre reglene, men til enkeltes skuffelse, har det ikke slått til. Dette landet av slabbedasker har fortsatt noe av den høyeste sysselsettingen, utdanningen og produktiviteten i verden.

Vi har det godt, fordi vi gjør det bra. Nasjonal velstand har gjort mange rike, men også blitt byttet i økt fritid og velferdsgoder for alle. Likestilling har sørget for at både menn og kvinner kan kombinere jobb og familie, samtidig som Norge har en relativ høy fødselsrate. Det er en stor grad av tillit innebygd i den norske modellen, som skaper fleksibilitet og mindre behov for kontroll.

Å kunne reise på hytta med familien torsdag kveld, er et fantastisk gode som også gagner jobben, ikke en frivol luksus, slik FT fremstiller det. Men alle med det minste kjennskap til britisk arbeidsliv, vet det kan være rigid, ubarmhjertig og knapt et eksempel til etterfølgelse. Det er ikke rart de ser på Norge som en ubegripelig suksess de selv bare kan drømme om og derfor er skeptisk til.

Er det mulig? Er spørsmålet som stadig stilles. Når våre egne politikere sier nei, bør velgerne spørre hvorfor.

Hytteliv har for øvrig verken briter eller amerikanere noen gang skjønt seg på. En amerikaner på en norsk hytte kom tilbake fra sitt andre besøk på utedoen og sa sjokkert: It was still there!

Olav Thon vokste opp i en verden hvor du måtte forsørge deg selv uten utdannelse. I dag er det stadig vanskeligere. Bachelor er blitt det nye artium, som det heter. Ungdom er tvert om utsatt for enorme krav, som mange av dem innfrir. Det er ingen belegg for å si at unge ikke vil jobbe. De aller fleste tar beviselig utdannelse, går ut i jobb og tilpasser seg et stadig mer vilkårlig og tøft arbeidsliv deres foreldre hadde fått angst av.

Kjetil Solvik-Olsen fremstiller Norge i Financial Times som det er flust av ungdommer som velger å leve på Nav. Det er jo langt i fra sannheten. Få av dem det gjelder føler at de har plagsomt mange puter under armene, men har endt i en tøff situasjon på grunn av en ensrettet teoretisk utvikling i utdanningssystemet siste tiår. Det kan regjeringen gjøre noe med i stedet for å beskylde dropoutene for å være late trygdesnyltere.

Historien forteller at Olav Thon tar feil på så mange nivåer at det er nesten uhyrlig å lytte til, ikke bare når det gjelder union med Sverige, som han mener burde ha bestått (og dermed kunne ha hindret tysk okkupasjon), eller forståelsen av å handle med nazistene («jeg hadde en butikk og solgte til den som ville kjøpe»). Eller betydningen av innvandring, som han mener er negativt for en «etnisk enighet».

Til sjuende og sist kan Olav Thon bare se seg rundt i egne hoteller for å innse at både innvandrere og ungdom er villig til å jobbe for lav betaling og harde betingelser.

Hadde han ikke i det minste med seg en kokk, som Bertold Brecht spurte. Nei, Olav Thon tror han er helt alene med sine milliarder.