STORBERGET MØTER KRITIKK: Torbjørn Røe Isaksen kritiserer regjeringens forslag om straffevern for ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser.
Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
STORBERGET MØTER KRITIKK: Torbjørn Røe Isaksen kritiserer regjeringens forslag om straffevern for ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ScanpixVis mer

I det godes tjeneste

- Religionskritikk kan være sårende for enkeltmennesker, men det er en større trussel om den kveles av staten.

« (...) den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi. » if (EAS_found_camp_648) { document.write('

annonse

'); }

annonse

annonse

I 1931 holdt Øverland foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, et bittert, hatefullt og foraktfullt er oppgjør med kristen tro og Kirken. Foredraget er og var blasfemisk. Derfor ble han også anklaget etter straffelovens §142, den såkalte blasfemiparagrafen.

I teksten som skal forklare Regjeringens nye blasfemiparagraf understrekes det at «kritikk av religiøse læresetninger og ateistiske ytringer fortsatt vil ha vern » (!). Å fornærme Gud er ikke lenger kriminelt, men regjeringen og Knut Storberget vil straffe dem som ytrer seg slik at det virker grovt sårende for religionsutøverne. Undertegnede er ikke jurist, men det er vel liten tvil om at Øverlands foredrag ble oppfattet som grovt krenkende i brede grupper av befolkningen. Og, for å si det med departementet, «Angrep på trossetninger og livssyn vil (...) kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. »

Regjeringens nye forslag om straffevern for «ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser religioner og religiøse følelser» gjør nettopp følelsen av å være krenket til det avgjørende. Og det er krenkende for mange å høre spotting av Gud, Allah, Jahve, hans sønn eller profet. Senterpartiets justispolitiske talsmann Erling Sande brukte på Dagsnytt Atten det som utgangspunkt for sitt resonnement: Hvis vi er enige om at slike ytringer er krenkende, hvorfor kan vi ikke regulere dem ved lov?

Resonnementet er hinsides ethvert legitimt forsvar for ytringsfriheten, og det er nettopp denne gode viljen som er utfordringen. Regjeringen ønsker bare godt. De vil verne minoriteter, forebygge konflikter og forebygge potensielle konflikter i et samfunn med et stadig mer pluralistisk religiøst landskap. Lovforslaget må sees som et direkte svar på utfordringer som har kommet til syne de siste årene. Særlig etter angrepet på USA 11. september, har det vært en klar trend mot økt fremmedfiendtlighet i Europa. En meningsmåling fra Pew viser at skepsisen til muslimer og jøder øker over hele Europa. 52 prosent av de spurte i Spania har et negativt syn på muslimer, det samme sier 50 prosent av de spurte i Tyskland, 46 prosent i Polen og 38 prosent i Frankrike. Det er ikke lenger rasefordommer som mater hatets glør på kontinentet vårt, men frykten for religioner, for andre sivilisasjoners sammenstøt med vår egen, for å si det med avdøde Samuel Huntington. En undersøkelse fra TV2 i Norge bekreftet noen av de samme holdningene. For eksempel trodde 39 prosent av befolkningen at muslimer i Norge har blitt oppfordret til «sverdets jihad». Bare 2 prosent av norske muslimer sier de har opplevd dette.

I denne giftige cocktailen av mistenksomhet, misforståelser og frykt, blandes så karikaturer av profeten Muhammed, grovt krenkende og forenklende filmer fra ytterliggående politikere, men også legitim kritikk både av religiøse dogmer, undertrykkelse og politisk fanatisme. Hvorfor skulle ikke politikerne — i det godes tjeneste — forsøke å gjøre noe med problemene? Gjøre dialogen litt mindre polarisert og litt mer sivilisert? Som filosof Arne Johan Vetlesen resonnerer: Ville vi virkelig ikke ønsket et forbud mot de grove, antisemitiske karikaturene i nazibladet Der Sturmer?

Det er et relevant spørsmål, men samtidig tåkelegger slike argumenter en annen klar internasjonal tendens: I land etter land er ytringsfriheten under press. Påskuddet er å beskytte folks religiøse følelser. Pådriverne er en allianse av diktaturer og religiøse fundamentalister, en slags ondskapens akse som har vokst ut av alle proporsjoner: Libya, Pakistan, Iran, Saudi Arabia, Algerie, Cuba og så videre. Det første slaget står på FNs rasismekonferanse, Durban II. I forkant har rettighetsfyrtårnet Libya fått ansvaret for planleggingen, mens Iran er pekt ut til å skrive konferansens manifest. Organisasjonen av Islamske Land (OIC) arbeider iherdig for å gi krenkelser av religiøse følelser samme status som rasisme.

Noen vil forstå at islamske land reagerer mot en stadig sterkere religionskritikk i Vesten, men hvis forslaget vedtas, truer det med å reversere det grunnleggende prinsippet bak menneskerettighetene: Individet har noen grunnleggende rettigheter som ingen stater eller gruppe av mennesker kan ta fra ham eller henne. Å reversere prinsippet betyr i praksis at religionen - institusjonen - beskyttes, mens enkeltmennesket kan straffes. I muslimske land som Iran og Saudi Arabia er stat og religion to sider av samme sak. Kritikk av staten er kritikk av religionen.

Forslagene foran Durban II er fremmet av religiøse fanatikere eller korrupte makthavere som ikke har noe til felles med den norske regjeringen overhodet. Like fullt illustrerer oppspillet til Durban II hvordan diskusjonen om ytringsfrihet har endret seg som følge av en tilspisset situasjon og økende skepsis mellom det som forenklet kalles den islamske verden og Vesten. Det er også tilfelle i Norge. Selv ikke blasfemiparagrafens mest iherdige forsvarere har foreslått å vekke den til live igjen før Regjeringens nye lovforslag. Med de beste påskudd og de nobleste hensikter, innføres en ny lov som med den mest upresise vilkårlighet risikerer å gjøre religionskritikk til en straffbar handling. Mennesket skal beskyttes mot hånefulle ytringer, men i praksis er det umulig å beskytte religiøse følelser fra å bli krenket uten å beskytte religionen i seg selv.

Somalisk-nederlandske Ayaan Hirsi Ali har i årevis vært på flukt fra voldelige ekstremister. I et intervju med Minerva spurte undertegnede henne hvordan man kunne skille mellom legitim kritikk av religiøse praksiser og rasisme. «Jeg tror grensen går mellom å kritisere individer og kritisere religionen som en filosofi. I Europa har vi en tradisjon for religionskritikk, det være seg mot kristendom eller judaisme. Vi kritiserer den religiøse filosofien for å være intolerant, meningsløs eller, ja, rett og slett dum. » Religionskritikk kan være både krenkende og sårende. Også ikke-religiøse mennesker må av og til ta avstand fra den, men det bør være opp til dem, ikke staten.