FOR MYE? -De fleste bæreposer benyttes i hjemmets avfallshåndtering og skal knytes godt før de legges i dunken, sriver Brastad, som mener posedebatten er symbolpolitikk. Foto: Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
FOR MYE? -De fleste bæreposer benyttes i hjemmets avfallshåndtering og skal knytes godt før de legges i dunken, sriver Brastad, som mener posedebatten er symbolpolitikk. Foto: Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

I disse Trinepose-tider...

Staten betaler for at det forskes fram nye løsninger. Nå kuttes alle mekanismer som gjør at staten tar disse i bruk. I stedet vedtas ubrukelig symbolpolitikk om plastposer.

Meninger

Miljøpolitikk i disse statsbudsjettider blir lett noen ører på avgifter, småpenger til piloter som allerede er velprøvd og marginale ordninger som ikke virker. De større valgene uteblir, slik at miljøpolitikken fortsatt styres av de som lite vil. En treffende kommentar kom i høst fra fylkesrådslederen i Nordland: «Jeg må konstatere at virkeligheten er kommet lenger enn politikken og samfunnsdebatten».

I denne omgang holder jeg meg unna de store klimaspørsmålene. I stedet sjeler jeg mot staten, landets største innkjøper, som tolker sin lov om offentlige anskaffelser som om staten ikke har andre oppgaver enn øretelling. Staten kjøper store mengder materialer til sine samferdselsprosjekter og bygninger. Det er ikke likegyldig hvor metallene og sementen er produsert.

For eksemplenes makts skyld tar vi en tur til Norcem i Brevik. Denne bedriften som ligger mellom Grenlands idyller har redusert sine utslipp drastisk de siste to tiår. Nå benyttes nesten 70 prosent bærekraftige brensler. I miljøsammenheng har bedriften knapt sin make, men det synes ikke i statens innkjøpspolitikk hvor sementens miljøbelastning er likegyldig.

Vi går derfor nordover i vårt langstrakte land.

I Mo i Rana gjenvinnes 800 000 tonn jernskrap hvert år. For få år siden var utslippene fra denne bedriften en trussel mot Ranas industrifremtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag har de tittelen «verdens reneste jernverk», mens eieren leter etter betalingsvillighet. Her finnes miljøets columbi egg: gjenvinneren kan belønnes med innkjøp når staten nå utbedrer E6 gjennom Nordland. Nye bruer og tuneller trenger armeringsstål, som produseres av nevnte bedrift. Men slike selvfølgeligheter finnes ikke den komplekse stat.

Tar vi en tur innom den nære historien, ser vi at den samme stat som forurensningsmyndighet har fremmet sine krav og forhandlet om løsninger med bedriftene.

Samtidig har forskningsmiljøene, med skattepenger i ryggen, vært aktive for å utvikle de gode miljøløsningene. Men staten sporer fortsatt ikke produktenes miljøkvalitet, basert på den innovasjonen næringspolitikerne prediker skal være vår fremtid.

Jeg tillater meg å plage staten litt mer, og minner om at politikerne har støttet prosjekter for å redusere vårt matsvinn. I disse statsbudsjettider kan det sikkert øke den politiske sigarføringen å bevilge noen forskerkroner mer. Selv om vi blir mer bevisste, vil gammel mat også i fremtiden skaffe biogass så det monner. Det vil redusere helseskadelige partikler fra trafikken, og bioresten vil gi bonden mer robust matjord i en tid med økt nedbør og erosjon. Legger vi så til at noen kommuner, transportører og bønder allerede har tatt sitt ansvar og gjort sine investeringer, finner vi i statsbudsjettet at de som intet vil med denne ressursen bestemmer tempoet.

Den fotballinteresserte vil forbinde dette med obstruksjon som strider mot spillets regler. Riktignok støtter staten biogassprosjekter, men de som vurderer å investere må regne på forutsigbarheten for råstoffer som avhenger av at matavfall påbys sortert.

Så registrerer jeg at bæreposer skal få avgift. Vit at de fleste bæreposer benyttes i hjemmets avfallshåndtering og skal knytes godt før de legges i dunken. Vi skal hegne om våre nasjonale symboler i året hvor grunnloven feires. Det blir derfor beklagelig at de fleste symboler i miljøpolitikken neppe kan feires i ettertid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook