I djevelens klør

De vet hva de gjør. De har tross alt gjort det før.

CD: Hvis det er ett band der ute som har solgt sjela si til djevelen, må det være Depeche Mode. Og da mener jeg ikke «djevelen», som i markedskrefter og musikkbransje, men Djevelen, som i gamlefar selv: Lucifer, Satan, Belzebub, Mørkets Prins. For hvordan skal man ellers forklare hvordan Depeche Mode har klart å levere listetopper i tretti år? Hvordan de stadig, ved hjelp av flunkende nye superhits, har klart å rekruttere nye, unge fans? Hvordan mørket ligger som dvelende, pirrende tåke over låter og album?

Gamle dagers forklaringsmodeller ville tydd til Rakker’n med en gang. Vi, derimot, kan nøye oss med å fastslå at Depeche Mode bare er innmari gode til å dyrke bandoppskriften sin.

Det er samarbeidet mellom Martin Gores lysende låtskriverkunst, de pompøse melodikonstruksjonene og elegant plasserte gitarriffene, og Dave Gahans himmel-og-helvete-vokal, som har resultert i låter som «Everything Counts» og «Personal Jesus». På tolvtealbumet «Sounds of the Universe» viker de heller ikke mer enn en millimeter fra oppskriften - selv om Gahan også denne gangen har fått lov til å bidra med noen låter. Som helhet er albumet klassisk Depeche Mode, med hint tilbake til det litt harde nittitallet. «Corrupt» minner for eksempel veldig om en nedstrippet versjon av «I Feel You», resten av sporene arbeider seg framover som pulserende og muskuløse industriorganismer, der de hakkes, dunkes og hamres ut på samlebånd. Det er perfekt og upersonlig.

At det blir for kaldt er kanskje et underlig argument mot et band som har bygget opp en karriere på kjølig intens synthmelankoli. Men problemet med «Sounds of the Universe» er at den verken inneholder de hjerteknugende og grandiose balladene Depeche Mode er så kjent for, eller låter som er harde, tøffe, bluesbråkete nok til å gjøre vedvarende inntrykk. «Wrong» prøver seg riktignok på litt rockraljering, men har ikke styrke nok til å måle seg med backkatalogen. Og da blir ikke albumet mer enn et helt greit og kvalitetssikret parentes i Depeche Mode-kanonen.

I djevelens klør