Venstre-landsmøtet:

I dødens posisjon

Venstre får all motvinden, men ingen drahjelp fra regjeringen.

Kommentar

Venstre går til valg på en plan som er fullstendig urealistisk: En blågrønn regjering av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Vi kan like gjerne slå det fast med en gang: Den kommer ikke til å se dagens lys.

Ingen ting tyder på at de tre partiene får flertall alene, særlig sliter de sosialliberale selv med oppslutningen. Den siste tida har Venstre ligget under sperregrensa på gjennomsnittet av meningsmålingene og står i fare for å bli nær utradert fra Stortinget. Tallene er like triste som været over landsmøtet som begynner i Ålesund i dag.

Likevel vil ikke partileder Trine Skei Grande snakke om noen plan B, hun skal nemlig gjennomføre prosjekt blågrønn regjering. For enhver pris, viser det seg. Nå snakker hun om å felle en ny Høyre-/Frp-regjering etter valget, for slik å kunne overta Frp's plass i regjering. Planen er så vill at stortingsrepresentant Abid Raja i dag går hardt ut mot sin egen partileder, han mener det handler om Venstres overlevelse. Vi kan bare tenke oss Erna Solbergs reaksjon da hun så VGs oppslag onsdag.

Hvis det bare var opp til Trine Skei Grande, ville Venstre sittet i regjering med Frp for lengst. Seinest i januar diskuterte Venstre-topper åpent muligheten for å gå inn i regjeringen. På landsstyremøtet for tre uker siden fikk hun stoppet partiet fra å utelukke regjeringssamarbeid med Frp totalt, men motstanden mot Frp er stor både blant Venstres tillitsvalgte og velgere. Derfor er en ny samarbeidsavtale etter dagens modell utelukket, selv om Venstre har fått viktige politiske gjennomslag i siste periode.

Grande har jobbet og forhandlet beinhardt, har gjentatte ganger truet med å felle regjeringen og har sikret viktige seire for sine kjernesaker. Problemet er selvsagt at noen av de absolutt viktigste sakene for Venstre også er de viktigste sakene for Frp, med stikk motsatt retning. Det er rett og slett grenser for hvor liberal og human asylpolitikk du kan oppnå med Sylvi Listhaug eller Per Sandberg som integrering- og innvandringsminister.

I opinionen har Venstre havnet i det de i travsporten kaller dødens posisjon: partiet ligger ytterst og får all motvinden, men ingen drahjelp fra regjeringen. De må ta ansvar for tvangssammenslåtte kommuner, men får ikke æren for at det ikke ble flere. Som samarbeidsparti må de ta deler av ansvaret for regjeringens politikk, selv når den strider mot Venstres. Og kritikk av regjeringen oppleves hul når den kommer fra dens parlamentariske grunnlag.

Egentlig er det litt rart. Mens motkulturene står som sterkest, sliter Venstre med å hente ut sitt potensial. I ei tid der verdispørsmål overskygger de økonomiske skillelinjene og motstanden mot sentralisering og globalisering står sterkt, burde det klassisk motkulturelle Venstre ha gode muligheter hos velgerne.

Norges eldste parti oppsto nettopp i symbiose med motkulturenes politiske gjennomslag på siste halvdel av 1800-tallet, da periferiens motstand mot sentralisering og kulturell standardisering la grunnlaget for Venstres historiske suksess. Venstrebevegelsen sto for motstanden mot embetsmannsstaten, kampen for unionsoppløsning og nasjonalt selvstyre, og har mye av æren for innføringen av parlamentarismen i 1884. Sammen med kampen for en allmenn, offentlig skole og for et eget norsk skriftspråk samlet Venstre alt fra liberale intellektuelle til bedehusfolk på Vestlandet, avholdsbevegelsen og målfolk.

Slik har det sosialliberale partiet vært både motkulturelt og reformvillig, liberalt og nasjonalistisk. Denne schizofrenien har ikke partiet maktet å ivareta under den nåværende ledelsen.

Det virker veldig lenge siden Lars Sponheim var landbruksminister, og det er vanskelig å se for seg noen av dagens partitopper i samme posisjon. Venstre framstår nå som et mer rendyrket liberalt parti, som appellerer aller mest til unge kvinner på Østlandet. Partiet har landets minst lojale velgere, mange av dem som stemte på partiet sist vil nå stemme Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Distriktsopprøret domineres fullstendig av Senterpartiet, mens Trine Skei Grande snakker om gründere og skole. Nå vil hun altså heller ikke gi noen garantier for hva som skjer etter valget.

Da blir Venstre rett og slett bare velgernes plan B.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook