I dress gjennom Sahara

Torsdag døde den amerikanske forfatteren Paul Bowles (1910-1999) i Tanger. Den norske forfatteren Ari Behn forteller i denne artikkelen om sitt nære vennskap med Bowles, som han traff under flere reiser til Marokko.

Det var sånn det begynte: I 1946 reiste Paul Bowles til Nord-Afrika. Han hadde med seg femti slips og kjørte inn i ørkenen med en grønn Jaguar. En stund senere kom han ut igjen. I bagasjerommet lå en roman som inneholdt nok farge til at den malte ham verdensberømt med første penselstrøk. De femti slipsene var en ren nødvendighet. Også i Sahara. «Du vet aldri hvem du møter,» sa Paul Bowles. Et halvt århundre senere skulle han få en omstreifer som meg på dørstokken...

Jeg var knapt kjønnsmoden da jeg første gang leste om hva gærne amerikanske forfattere gjorde i Tanger, Marokko. Jeg pløyde alt Jack Kerouac og William Burroughs hadde skrevet. Jeg slukte brevene de sendte til Allen Ginsberg, hyllet den usømmelige prosaen de spydde ut i et heseblesende tempo. Ikke lenge etter leste jeg bøkene til Paul Bowles, mannen beatforfatterne reiste til Nord-Afrika for å møte. Det gjorde meg forundret. Jeg hadde ikke ventet å finne en litteratur som ved første gjennomlesning virket fargeløs.

Siden har jeg forstått. I ørkenen trenger man ikke mer enn tre farger i lomma. Det holder i massevis, alt annet er utenomsnakk og slaggstoff. Slik ble jeg trollbundet av dikteren Paul Bowles.

VI MØTTES MANGE ganger. Bowles var et menneske som på egen hånd rommet det tyvende århundres kunsthistorie. Han hadde kjent dem alle: Picasso og Salvador Dalm, Gertrude Stein og Tennessee Williams.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver gang jeg besøkte ham, ble jeg tatt imot med en barnlig og åpen glede som gjorde meg rørt. Jeg er ikke ubeskjeden når jeg sier jeg følte vi ble nære venner. Det handlet kun om dette ene: Et langt liv hadde gjort Paul Bowles vis nok til å vite at enkelhet er den eneste sannhet.

Naturligvis fortalte jeg ham om mine forsøk på å skrive varig litteratur. Og like selvfølgelig forklarte han meg hvor få ambisjoner han selv hadde hatt. «Alt jeg har skrevet, poppet ut av meg som egg,» sa Bowles. «Å skrive bøker forekom meg å være en fin løsning. På den måten kunne jeg arbeide hvor som helst. Ja, også langt inne i Sahara.»

JEG HAR OFTE tenkt at å reise, er som å drømme med åpne øyne. I våres kom jeg reisende sydfra - etter å ha oppholdt meg i ørkenbyen Tarfaya. Gledestrålende kunne jeg fortelle Paul Bowles om hvordan jeg var blitt tatt imot med velvilje av saharianerne, at jeg hadde vandret i ørkenen midt på natten kledd i dress og slips, at jeg nær sagt var blitt drept en natt ute i Sahara.

Jeg husker det satt en filmregissør fra Hollywood ved føttene til Paul da jeg kom inn i rommet. Men Paul enset ham ikke etter at jeg begynte å fortelle. Vi delte en kifsigarett og ble raskt oppslukt av en samtale om språk. Paul øste av sin nære kjennskap til et utall arabiske dialekter. Filmregissøren takket høflig for seg og trakk seg tilbake til hotellet. Formodentlig hadde han forventet snakk om orgier og dopmisbruk.

«JEG FORSTÅR IKKE mennesker som er opptatt av hva andre folk gjør under dyna,» sa Paul og blunket lurt. Han var kunstner og gentleman. «Selv har jeg gjort hva jeg har kunnet for å unngå slike ting i bøkene mine. Det var forleggeren som alltid maste om at jeg måtte putte inn sex-scener.»

Jeg drømte virkelig med åpne øyne når jeg satt slik, på sengekanten med den verdensberømte forfatterens hånd i min. Paul Bowles var pleietrengende og måtte stelles av tjenere. Det var så vidt han kunne skimte meg i det sterke lyset fra sengelampen. Paul kysset meg alltid på begge kinn, og jeg husker ennå hvordan huden hans kjentes som et stykke sand.

«Reiste du til Sahara i dress?» spurte han. Det virket som det gjorde ham glad. «En vet aldri hva som venter bak neste sanddyne.»

DEN SISTE KVELDEN jeg hadde avtalt å møte Bowles, var det ingen som lukket opp da jeg banket på døren. Jeg tenkte det var upassende å trenge seg på og la igjen en lapp om at jeg snart ville være tilbake i Tanger og at jeg ydmykt takket Paul for alt han hadde betydd for meg. Deretter gikk jeg ned i medinaen og drakk en kopp myntete. Jeg visste han ikke hadde lenge igjen. Han var tross alt 88 år gammel og hadde ikke akkurat levd livet som gjaldt det å være sunn og fornuftig.

Det lå i gatene, det sang mot meg på hvert eneste gatehjørne. Jeg må ta farvel for siste gang, tenkte jeg og sprang på ny opp til den fattigslige leiegården hvor den amerikanske forfatteren hadde valgt å tilbringe et helt liv. Og denne gangen åpnet han døren. Paul Bowles hadde sovet, han sto med lappen min i hånden og var oppriktig bedrøvet over å tro at vi ikke skulle få tatt farvel.

«Jeg kommer tilbake,» sa jeg og omfavnet ham.

«Det er bra,» sa Paul. «Jeg er her, jeg. Det er ikke så mye annet sprell jeg kan finne på.» Han lo godmodig.

Det er sånn det høres ut når en gentleman snakker om døden i Afrika, på grensen til Sahara. I slike omgivelser blir en dag utvidet til en hel evighet.

PÅ SENGEKANTEN: Paul Bowles mot slutten av sitt liv.