I drett, frivillighet og markedskrefter

Er det riktig at idrettsgrener som opererer i en verden basert på markedskrefter skal ha samme tilgang på offentlige midler som «amatøridretten», spør idrettspresident Karl-Arne Johannessen.

«ER DE gale?» spør John Olav Egeland i Dagbladet 23.06.05, med henvisning til idretten. Det er lett å forstå spørsmålet, og han er en stemme blant flere tusen frivillige i idretten. Den siste tiden har flere andre tatt opp Egelands vesentlige spørsmål; hva gjør det med innstillingen til frivillige som steker vafler og selger brus i timevis når man ser at noen håver inn 100 millioner kroner på en TV-avtale? Jeg har ikke detaljert kjennskap til fotballens TV-avtale. Derfor, med etterpåklokskapens farefulle innsikt, vil jeg innskrenke meg til å si at sett med idrettens øyne virker det svært spesielt å inngå en avtale som innebærer at 10 prosent (100 millioner kroner) av en milliardavtale «går ut av idretten». Og mens flere av de involverte partene først slo fast at her fortjente alle hver krone, er det noen som med litt ettertanke ser paradokser i saken og viser litt ydmykhet. Det lover bra, for slike forhold kan ikke idretten leve med. Når det er sagt, må vi samtidig glede oss over at det kommer så mye penger inn i fotballen, som engasjerer nærmere 400 000 aktive, hvorav svært mange barn og unge.

BÆREBJELKEN i norsk idrett, og også i fotballen, er frivillighet. Tenker vaffelstekerne i fotballklubbene nå at det ikke er rettferdighet å gjøre dugnad i timevis når hundretalls millioner ruller andre steder? Eller som Egeland sier, hvilken rolle spiller mitt 4 000 kroner bidrag i pølsekiosken sammenliknet med en milliardavtale? Eller tenker de kanskje motsatt, at denne organisasjonen er ettertraktet, så den vil vi gjerne stille opp for? Fotballens TV-avtale aktualiserer de store kontrastene innen idretten. Norsk idrett består av 56 særforbund, og flere av disse har toppidrettsutøvere som vinner OL-gull, men som knapt klarer å finansiere sin satsing til tross for beskjedne behov. Samtidig leser vi at fotballklubber skal «kjøpe seg ut av måltørke» og problemer. Mange toppidrettsutøvere starter sin karriere gjennom offentlig finansiert trenerkompetanse og stipender. Noen av dem innkasserer senere betydelige beløp fordi de driver en idrett som har stor markedsverdi, mens andre toppidrettsutøvere må jobbe ved siden av for å klare seg økonomisk. Er det riktig at idrettsgrener som opererer i en verden basert på markedskrefter og profesjonelle utøvere skal ha samme tilgang på offentlige midler som «amatøridretten»? Bør det lages ordninger som gjør at det ytes tilbake når de lykkes? Idrettens overordnete mål er å tilby idrettsaktivitet til alle etter den enkeltes behov. Mange i idretten krever nå at behovsprøving også må settes på dagsorden når offentlige midler skal fordeles, og det er derfor kanskje på tide for idretten å se pengestrømmene samlet. Eksempelvis tilsvarer det omtalte konsulenthonorar på 100 millioner et halvt årsverk til idrettsaktivitet i hver eneste kommune i landet eller om lag 1,5 års offentlig tilskudd til Olympiatoppen. Utviklingen kan tilsi at vi må diskutere nye løsninger; ved å finne særskilte ordninger for profesjonell aktivitet enten på innsiden eller utsiden av offentlig finansiert idrett. Skal idretten ivareta sin troverdighet overfor offentlige myndigheter og samfunnet for øvrig, må vi ha en sunn fordelingspolitikk innad.

HVIS VI SKAL finne løsningen på innsiden av den totale idrettsorganisasjonen, må det skapes villighet til å se alle pengestrømmene under ett. De store særforbundenes markedssituasjon har også fått drahjelp gjennom offentlige tilskudd. Dette bidrar blant annet til god kvalitet på trenerutdanning og idrettsanlegg, som igjen fører til god rekruttering og utvikling av toppidrettsutøvere. Skal dette i så fall ha konsekvenser for hvordan særforbundene kan disponere sine markedsinntekter? Bør særforbund med store TV- og markedsinntekter ha en annen fordelingsnøkkel for offentlige midler, og eventuelt også dele markedsmidler med idretten generelt? Dette er krevende spørsmål som idretten må ta opp til debatt på en ryddig måte. Nye løsninger må også belønne de som driver godt slik at de ikke bare blir «sponsorer» for dem som ikke driver godt.

TOPPFOTBALLEN er en viktig drivkraft i norsk fotball, og suksess i toppfotballklubbene gir ringvirkninger til breddefotball, og ikke minst utenfor fotballen. Men det kan også tenkes at samfunnsbildet av idrett generelt bidrar til interesse omkring, og fokus på, toppfotballen. Er da verdien på særforbundets TV-produkt bare basert på idrettsgrenen alene, eller er det også relatert til det generelle idrettsbildet og idrettsinteressen i samfunnet? Kan hvert enkelt særforbund forvalte sine medieinntekter uavhengig av resten av idretten? Dette er spørsmål som vi må finne svar på. Idretten har gjennom spillemidlene fra Norsk Tipping etablert fordelingskriterier som per i dag behandler de ulike idrettene i et helhetsperspektiv. I fremtiden bør vi kanskje ta hensyn til det totale økonomiske bildet for å få en økonomisk balanse som sikrer totalitet og mangfold. Noen mener også at vi bør skille ut toppidretten fra bredde- og frivillighetsdimensjonen. Dette vil kunne få konsekvenser i rekrutteringen og det fullverdige miljøet i idrettslag som driver både topp- og breddeidrett. Spørsmålet er hvilke konsekvenser vi da står overfor.

FOTBALLENS TV-avtale har åpenbart utløst frustrasjon hos flere frivillige i idretten. Til Egeland og alle andre som bidrar med frivillig innsats til norsk idrett har jeg følgende budskap: øktene med innsats som enten gir 4000 kroner på en kveld i kiosken, eller penger på andre måter er ekstremt viktige for norsk idrett! Dere slår knockout på alle agenter som forhandler på vegne av idretten fordi det er flere hundre tusen av dere. Dere gir et samlet beløp som er mange ganger større enn enhver TV-avtale. Men enda viktigere; det at dere gjennom frivillig innsats gir av dere selv, gir idretten den viktigste verdien. Ingen milliardavtaler kan konkurrere med den verdien som oppstår når noen gir, og får, gjennom frivillig innsats. Vi må derfor bidra til at frustrasjonen ikke styrer frivilligheten, men at frivilligheten dyrkes, belønnes og styrer resten av aktivitetene. De som har fremforhandlet milliardavtalen for Norges Fotballforbund (NFF) synes å ha de formelle sidene av sin kontrakt i orden. Om de moralske og etiske sidene ved forholdet er like godt ivaretatt er en annen sak, og det forventer vi at også NFF bidrar til å diskutere. Men fra et overordnet idrettslig synspunkt er det ikke tvil om at de forholdene som har vært belyst den siste tiden setter fellesskapet i idretten på prøve.