I dustenes selskap

Ingen har gjort mer for å spre den ufrivillige latter her til lands, og ingen latter er mer smittende enn den som ikke er tilsiktet. Slik kunne man oppsummere den gjerningen Fredrik Stabel, vår fremste forsker i gravalvorets edle kunst, gjennom årene har gjort til nasjonens beste. I sitt 84. år på jorda opplever Stabel i disse dager å se sitt eget festskrift utgitt i ny utgave. Det er han trolig alene om. Det også.

Festskriftet til den enestående Stabel, «Fornuften er en ensom ting», ble første gang utgitt i 1984, da han fylte 70 år. Arve Solstad, som redigerte boka, har også med stort hell gitt tekstene fra Dusteforbundet en stemme. Med en tilbakelent intensitet ä la Claes Gill har han lest opp utdrag av Stabels tekster i NRKs radioprogram «Søndagsposten». (Når kommer CD-en?)

Klassikere

I de siste åra er Dusteforbundets annaler nyutgitt i bokform, i alt fire samlinger, for anledningen utstyrt i imitert skinn, slik at de også kan kjøpes av folk som ikke har tenkt å lese dem, men bare ha dem stående i bokhylla for å imponere besøkende. Bøkene, som bærer titlene «Snarere tvert imot», «Nok av det», «Bevare meg vel» og «Tiltredes», er klassikere i norsk litteratur og burde vært omtalt i litteraturhistorien sammen med de andre skinninnbundne forfatterne.

Når de ikke blir det, kommer det først og fremst av at de ikke har passert den lakmustesten for selvhøytidelighet som gjerne kreves av norske, litterære verker. I andre land kommer forfattere som Mark Twain og Oscar Wilde uten videre inn i litteraturhistorien. Fredrik Stabel må nøye seg med å bo i Drøbak. Nok om det.

«Et rent ark»

Apropos diktekunst kan det imidlertid være på sin plass å trekke fram et lite kjent essay av fhv.o.r.sakf. Rütter-Wächselsen, «Kunsten å dikte», trykt i programheftet til «Vi gratulerer - Norsk Dusteforbunds jubileumsrevy», som gikk på Chat Noir i 1960 med The Monn Keys i alle roller:

«Ta et rent ark med linjer. Finn et ord som De gjerne vil at leserne skal oppfatte. Plassér dette ord tre ganger etter hverandre rundt omkring på arket, dog ikke så tett at det ikke også blir plass til andre ord. (I motsatt fall har diktet lett for å virke monotont.) Resten av arket utfylles med andre ord, som kanskje kommer til å uttrykke en mening. Hvis denne mening fremtrer for tydelig kalles diktet banalt. Hvis der overhodet ikke fremkommer noen mening, kalles diktet dypsindig. Hvis De har tenkt å utgi diktet i bokform, tas gjennomslag. (Til en vanlig diktsamling medgår ca. 10 gjennomslag.) Det er best å dikte med alpelue. Kun de færreste er i stand til å dikte med hatt, men det tar seg selvfølgelig flott ut.»

Det kan i denne forbindelsen også være grunn til å minne om følgende:

«En hvilken som helst idiot er i stand til å oppdage at han er et geni når andre forteller ham det, men bare den virkelig geniale er i stand til å oppdage det selv.»

To giganter

Det ville være en overdrivelse å si at vår tids presse gjennomsyres av humor. I hvert fall ikke av frivillig humor. Det motsatte er mer vanlig, men det fins dessverre ingen til å registrere fenomenet lenger, etter at Dusteforbundet ble nedlagt i 1989, etter over 40 års virksomhet.

Stabel begynte i Dagbladet allerede i 1940. Det samme gjorde Gösta Hammarlund, den andre giganten i Dagbladets humortradisjon. At disse to samtidig tiltrådte den samme redaksjonen, er en tilfeldighet på linje med at for eksempel Shakespeare og Goethe var blitt kastet ut fra den samme restauranten, på samme kveld .

I likhet med Hammarlund hadde Stabel en variert bakgrunn da han begynte i Dagbladet, som han har vært knyttet til i snart 60 år. Noen vil kalle den fargerik, andre vil si at den var tragisk: Kaptein og selvmål-scorer på Lyns fotballag, mislykket støvsugerselger, bar-dekoratør på Svalbard, stum sufflør på Nationaltheatret, selvbestaltet bohem, blant annet i Welhavens gate, forsikringsagent uten særlig hell, forhandler av brystholdere og blondekraver i Østfold og Vestfold, dessuten ansatt i UD, en karriere som fikk en brå slutt 9. april. Om seg selv har han ellers fortalt i diverse intervjuer opp gjennom årene. Her er noen utdrag:

Om ekteskapet:

«En tid var jeg meget interessert i ungdomssløvsinn, men nå er jeg gift og har to barn.»

Om psykoanalyse:

«Da jeg var 20, gikk jeg i psykoanalyse hos Ola Raknes, lå på golvet og pustet i et halvt år. Senere leste jeg en bok av ham med pasienthistorier. Så vidt jeg forsto av den var jeg blitt veldig bra.»

Om livet i sin alminnelighet:

«For øvrig vil jeg si at tilværelsen for meg er blitt mer og mer av et faktum. Jeg har avfunnet meg med den.»

Om ryggplager:

«Jeg skal ha et sammenbrudd hos min fysioterapeut om en time. Adjø, adjø!»

Om Welhavens gate:

«Det er faktisk en av de få gater jeg aldri har bodd på hybel i.»

Om å prøve seg som bokhandler:

«Karrieren fikk en brå slutt grunnet noen misforståelser i tilknytning til julesalget.»

Om å være i godt humør:

«Jeg morer meg av og til. Selv om jeg forsøker å skjule det.»

Om sin karriere i Dagbladet:

«En venn av meg manglet penger en gang og tekstet en av mine tegninger og gikk til Dagbladet med den. Da den ble antatt, hevet jeg honoraret og Gunnar Larsen ville gjerne ha mer. Jeg trodde han var gal, men han var visst bare snill.»

Om sitt eget utseende:

«Det viktigste er ikke hvordan man ser ut, men at man gjør det . Absolutt. Og min leserkrets består utelukkende, eller iallfall nesten utelukkende, av pene og dannede mennesker.»

Om å være kjendis:

«I et selskap ble jeg introdusert for en mann som i fullt alvor sa: Er det De som er tegner i Dagbladet? Jaså, jeg har alltid hørt at De var blind?»