I egne fotspor

Også i høst vandrer Knut Faldbakken i sine egne fotspor. I «Evig din» er det samlivskrisene, frustrasjonene, kompensasjonsdrømmene og de mer eller mindre betente erotiske fantasiene til de mer eller mindre vellykte førtiåringene innenfor den intellektuelle og økonomiske middelstand han vegeterer på.

Med usvikelig sikkerhet treffer han dem atter en gang der han lar dem streife forvirret omkring i kjærlighetens labyrint, på jakt etter en ariadnetråd som kan lede dem fram til LIVET slik det var da man levde det, og slik det er når man lever i pakt med sine egne drømmer.

I størsteparten av sitt forfatterskap har Faldbakken beveget seg i nærheten av det kulørte. Samtidig har han vist en betydelig psykologisk innsikt, og en vilje til å provosere til debatt om de følelsesmessige følger av, og reaksjoner på, de erindringer som har funnet sted innenfor de tradisjonelle kjønnsrollemønstre og på det seksuelle området i sin ganske alminnelighet. Det er nettopp denne balansegangen som har skaffet Faldbakken så mange lesere blant dem som ikke vil skitne til sine hender med kiosklitteratur, men som samtidig finner tilfredsstillelse i å få servert sine egne problemer i lekker innpakning. Men det er også denne balansegangen mellom det kulørte og det seriøse som har gjort Faldbakkens forfatterskap interessant som litterært tidsfenomen.

Møter seg selv

Mange har latt seg provosere - både av Faldbakkens «åpenhjertighet» og av hans glatte eleganse. Bare det i seg selv har vist hvor «viktig» hans forfatterskap har vært. Men i «Evig din» møter han seg selv i døra. Dessuten har tidene forandret seg. 40-åringens erotiske fantasier provoserer ingen lenger. Og da er det ikke stort mer enn glattheten tilbake. Bevares - «Evig din» er underholdende nok. Den er velkomponert og velskrevet. Den forteller noen livshistorier og tegner noen portretter av mennesker hvis åndelige slektninger vi kjenner så inderlig vel igjen fra det virkelige liv. Men likevel vedgår de oss ikke i noen særlig grad. Og den undertone av sårt vemod over et liv som ikke er blitt slik man drømte om som ung - det lyder mer som «muzak» enn som elegi. Den luller i søvn snarere enn den vekker til ettertanke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romanen følger fire menneskers liv over tjue år, konsentrert om noen få viktige scener hvor deres respektive livsskjebner fortettes og synes å kunne ta en annen retning. Disse fire utgjorde to vellykte kjærestepar da de gikk i siste klasse på gymnasiet - der vi møter dem for første gang på russetur til Tenerife. Men allerede under denne turen skjer det ting som bidrar til å slå sprekker i de to tilsynelatende perfekt forhold. Og det som fra først av var Sigmond og Selma og Harald og Hanna blir byttet om til Sigmond og Hanna og Harald og Selma.

Kontrastfigurer

Som litterære typer betraktet danner de klassiske kontrastfigurer. Harald er den dyktige og fornuftige, «hjernemennesket» som lar sitt liv styre av plikt og hensyn, som undertrykker og holder sine drømmer skjult. Da hans far dør samme år som han selv blir russ, overtar han farens bedrift, gifter seg med Selma og slår seg ned i småbyen. Sigmond er følelses- og stemningsmennesket som i liten grad lar sitt liv styre av plikter og hensyn. Han blir forfatter og snylter som sådan både på sitt eget og andres (følelses)liv. På samme måte er de to kvinnene kontrastfigurer. Den barnløse Selma er selvstendig og selververvende, mens Sigmonds Hanna underkaster seg Sigmonds litteratur og livsprosjekter. Begge ekteskap utvikler seg - ikke overraskende - i negativ retning. På forskjellig vis glir ektefellene fra hverandre og fortaper seg i drømmer om Noe Annet samtidig som de holder fast ved den annen. Det er disse drømmene Faldbakken lar oss få del i. Rimelig nok er det Sigmond og Selma som går lengst når det gjelder å realisere sine fantasier. Siegmond framstilles som en temmelig selvopptatt og egosentrisk type som «lever livet» samtidig som han hele tida står utenfor og betrakter, og så å si bruker livet som påskudd for å dikte om det. Han spiller på sin sjarme og suksess og har eventyr på si' - ikke alltid «realiserte eventyr», like ofte tristanistiske, platonske forelskelser, men alltid noen som han kan utnytte for å bringe seg selv i den stemning som han kan dikte på.

Dyktig komponert

Da er det mer «realitet» i Haralds drømmer om Hanna og hans voksende hat til Sigmond som kulminerer i romanens sluttscene hvor studentene feirer 20-årsjubileum. Som alltid er Faldbakken dyktig til å komponere sine romaner. I dette tilfellet gir nettopp denne innrammingen (russeturen og 20-årsfesten) en effektiv kompositorisk refleks av det som er på spill i romanen: drømmen om det tapte, livet som biter seg selv i halen, kontrastene mellom da og nå.

Det er fikst slik det meste er fikst i denne romanen - som hører med blant de svakeste Faldbakken har skrevet. Likevel kan den utmerket vel brukes til å slå tida i hjel med under de riktige omstendigheter. Når en av de mer eller mindre vellykte førtiåringene sitter på flyet til en eller annen konferanse, så er jeg f. eks. viss på at han eller hun vil kose seg i selskap med «Evig din». Dessuten slipper man å speile seg etterpå. Man sitter jo med speilet i hånden.