I en annen dimensjon

My Bloody Valentine har satt sine egne standarder.

ØYA (Dagbladet.no): Man merker at forventningene er høye når man tar seg i å sette pris på å få oppleve at Kevin Shields tar en lynrask lydsjekk med sin Fender Jazzmaster-gitar før det hele tar til. Man merker at forventningene er til for å bli oppfylt når de deretter kaster seg ut i en nesten plateperfekt «I Only Said». Og man merker at forventingene til hva en My Bloody Valentine-konsert skal være er fininnstilt, da man tar seg i å synes vokalen er litt høy på den etterfølgende «When You Sleep», den «streite poplåta» fra bautaen «Loveless».

<img src="http://gfx.dagbladet.no/g2/terninger/5m.gif" style="float:right;margin-left:3px" alt="" />

Alt blir litt virkelighetsfjernt når det handler om My Bloody Valentine, og deres grensesprengende og fortsatt bergtagende originalitet flytter ellers tradisjonelle vurderingsparametre inn i en annen dimensjon. Ingen kan ta dem på for lav vokal, eller på dårlig vokal for den saks skyld, ingen ta dem for manglende sceneutstråling eller manglende publikumskommunikasjon eller slike ting ­- MBV kan heve seg over slikt fordi deres konsept for pop, melodi og støy har dette udefinerbare, utenomjordiske over seg som i grunnen må erfares, føles og kjennes på kroppen, den ultimate subjektive musikkopplevelsen med andre ord.

Som alt annet med MBV sklir ting litt over i hverandre, gleden over å se og høre My Bloody Valentine møter krav om kontinuerlig magi, opplevelsen av deres svulmende originalitet skal matches med de forvirrede følelsene rundt det at de veldig ofte høres nesten identiske ut live som på plate. Er det en god eller en dårlig ting, eller bare en betydningsløs observasjon?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett er det en relativt jevn strøm av audiovisuelle høydepunkter:

Låtutvalget burde ikke skuffe noen, med pene buketter fra både «Isn’t Anything» og «Loveless».

Den deilige ooh-ooh’ingen på «To Here Knows When» er et kyss i seg selv.

Da videoskjermen gir fugleperspektiv over scenen og man ser den enorme pedalparken foran Shields’ skotupper ­- shoegazing illustrert.

PULIKUMSUKSESS: Det var flere tilskuere til My Bloody Valentine på Øya enn det er nordmenn som har kjøpt platene deres. Foto: FRANK KARLSEN
PULIKUMSUKSESS: Det var flere tilskuere til My Bloody Valentine på Øya enn det er nordmenn som har kjøpt platene deres. Foto: FRANK KARLSEN Vis mer

Den stadige zoomingen på Shields’ høyre hånd, som frenetisk beveger hans tryllestav, tremoloarmen på gitaren, opp og ned i senebetennelseshastighet.

Litt rørende å se så mange unge mennesker foran scenen.

Den vanvittige versjonen av «Feed Me With Your Kiss» helt mot slutten, som helt tok luven av en ellers optimal «Soon». Og at støysekvensen, «Holocaust», midt inni «You Made Me Realise» klokket inn på rundt 12-13 minutter.

Et par minutter ut i dette jetflydrønnet viser videoskjermen en gutt som prøver å lukke øyene. Men han åpner de litt og ser seg rundt et par ganger, som om forsøket på å komme inn i en eller annen parallell drømmesfære ikke går helt etter planen. Kanskje funket det ikke for ham, men for alle oss som klarte å kaste anker og la sansene seile i Shields’ brottsjø, var det en opplevelse for livet. Eller i hvert fall nesten like bra som på plate.

I en annen dimensjon